Svikter meg selv hele veien. Det er som om jeg intuitivt VET hva som kreves for at livet skal bli bedre, men hver gang jeg får valget så velger jeg at livet fortsetter sin vante gang heller enn å få det bedre. Og det skjer så og si automatisk, eller automatisk blir feil ord. For jeg kjenner at nå kan ta et valg, der livet kan blir bedre eller ei, og jeg velger konstant bort muligheten til et bedre liv. Til tross for at jeg både ser og forstår at det valget ikke er riktig for meg, at det valget gjør at hverdagen blir tyngre og jeg atter en gang vil komme til å angre på egne beslutninger.

Det kjennes litt ut som jeg bare er passasjer i livets gang, og at uante krefter har kontrollen over veien mitt liv tar. Passivt kan jeg observere, erkjenne og ta inn over meg at dette blir nok en tapt dag, kjenne på nedstemtheten over det og grue meg til valgets kval neste dag, trass i at jeg egentlig burde har lært at det ikke er noe å grue seg for, for det valget jeg tar i morgen er temmelig sikkert lik det valget jeg tok igår eller dagen før der eller som jeg alltid tar.

Jeg velger alltid feil, vel vitende om at jeg da fortsetter på en ufarbar vei der ingen mann bør gå. Hvordan finner jeg kraften til å ta styringen ved neste veiskille? Siden jeg startet dette bukkerittet har jeg observert hvordan livet gradvis har falt i grus rundt meg, hvordan folk forsvinner og hvordan jeg klarer å såre de som blir gang på gang helt til også de ikke klarer mer og må snu meg ryggen. Jeg ser alt av realverdi rundt meg devalueres, samtidig som jeg vet hva som må gjøres for å skifte lei, og navigere utenom all den dritten som har konsumert hele meg. Nå er det ingen igjen, det er kun min egen feil, likevel vet jeg at også i morgen vil jeg fortsette å ta det valget som drar meg lengre ned i gjørma.

Det lille jeg har igjen av krefter, kampvilje og mot rekker akkurat langt nok til at jeg i morgen vil klare å ta feil valg ennå en gang. Jeg hater at det er alt livet er, samtidig mangler jeg styrken til å endre fremtiden. Kanskje er det motet jeg mangler? Kanskje er det håpet som har sluknet? Det eneste jeg vet er at dagen idag noe helt annet enn det jeg drømmer om, men jeg kjenner alt nå at jeg ikke kommer til å ha krefter nok til å velge bort dette livet når morgendagen gryr. Ensomheten, fornedrelsen og skammen har slukt meg hel, selv om jeg besitter kartet som i detaljer viser meg veien uten av dette helvete som er blitt livet så finnes det ingen indre styrke stor nok til å følge det kartet.