View Single Post
Kjære knert. Håper du leser dette i sin helhet og skjønner at jeg sier dette med empati (kjenner meg igjen i mange deler av situasjonen du beskriver) og gode intensjoner. Samtidig har jeg utdannelse i psykologi (kun bachelor), så jeg har også noe faglig kunnskap på området.

Du sier du har slitt med depresjoner i flere år, kanskje har du lidd lenge i stillhet. Endelig bestemmer du deg for å få orden på livet og søker hjelp. Først og fremst vil jeg berømme deg for denne avgjørelsen. Dette krever en utrolig indre styrke som jeg tror mange ikke er klar over eller velger å anerkjenne. Videre vil jeg si at det er ikke nødvendigvis slik at cannabis-bruk er grunnen til eller bidrar til akkuratt din depresjon. Det finnes tusenvis av vitenskapelige studier om akkuratt dette, med noe motstridende konklusjoner. Du kan for eksempel være genetisk utsatt for depresjon og cannabis-bruk kan ha utløst dette. Det kan hende din depresjon skyldes noe annet og at cannabis gjør det verre, eller at du selv-medisinerer med rusen som cannabis gir. Noen opplever lettelser av symptomer på depresjon ved kontrollert bruk. Dette er bare noen av de mulige tilfellene og det er omtrent umulig å si hva som er tilfellet for deg. Det var derfor både riktig og viktig at du var ærlig om dette med fastlegen din, for å få så mye klarhet i situasjonen som mulig; på denne måten kan fastlege og eventuelt andre spesialister kan hjelpe deg så godt som mulig. Jeg har også en viss forståelse av at du føler deg forrådt når du tok en stor risiko ved å gi fastlegen denne informasjonen, og at dette ga alvorlige konsekvenser, til tross for hva fastlegen hadde lovet deg på forhånd av tilståelse. Det oppleves sikkert som urettferdig, som om du har blitt lyvet for. De forteller deg noe, og gjør det motsatte.

På den andre siden gjorde legen strengt talt, teknisk sett, det h*n hadde plikt til i forhold til lovlige og etiske rettningslinjene gitt i sitt yrke, fordi legen hadde meldeplikt i tilfellet du beskriver. Uansett hvor urettferdig det føles, må du forstå at legen gjorde det som strengt talt var etisk og lovlig riktig. Enkelte vil selvfølgelig argumentere at legen burde vist medmenneskelighet, sett den andre veien, og latt deg beholde det du beskriver som den eneste gleden du har igjen i livet. Jeg mener at legen din burde vært ærlig fra starten av, men at h*n tok riktig avgjørelse ved å midlertidig ta fra deg førerkort og forlange rene urinprøver over en viss periode for å få det igjen. Når du bruker cannabis over lengere tid, til daglig, mister du til dels evnen til å ta en objektiv vurdering av egne evner til å kjøre. Du kan ha minsket reaksjonstid og redusert vurderingsevne uten å nødvendigvis føle deg ruset, uavhengig av om du ikke faktisk røyker samme dagen som du kjører. Bare fordi du ikke har hatt ett trafikkuhell, er ikke dette bevis på at du ikke var påvirket. På det grunnlaget valgte legen din å inndra førekortet ditt midlertidig for å være på den sikre siden.

Uansett hvor enig eller uenig du er i det jeg skriver ovenfor, hvor urettferdig behandling du mener du har fått (noe jeg til en viss grad er enig med deg i), og hvor ille depresjonen er nå, kan du ikke gå tilbake og gjøre om på det som allerede er gjort. Selvfølgelig ønsker du nå at du hadde holdt cannabis-bruket for deg selv, men det er for sent å ta tilbake tilståelsen. Du kan bokstavlig talt bare gå fremover, og slik som jeg ser det, har du i det store og det hele to alternativer. Du kan enten legge deg flat for depresjonen og la den kjøre rett over deg, det er det aller enkleste. Det andre du kan gjøre er å tenkte tilbake til før du gikk til fastlegen, og ta tilbake det utrolige motet du måtte ha hatt for å søke hjelp til å begynne med, for det var faen meg modig gjort, og noe jeg har enorm respekt for. Om du føler det er nødvendig, bytt fastlege. Dette tror jeg du kan gjøre opp til to ganger i året under dagens regelverk. Deretter forklarer du omstendighetene, inkludert det du har fortalt her, og samarbeider totalt i forhold til urinprøvene du kreves å gi til legen for å få tilbake førerkortet. Dette innebærer selvfølgelig at du må holde deg helt ren i hele perioden. Denne tiden burde du benytte til å be fastlege om andre ressurser til å takle situasjonen du befinner deg i. Det innebærer sannsynligvis henvisning til psykolog og/eller psykiater, hvor du kan få utrettet en formell diagnose og behandlingsplan. Dette er den beste sjansen du har for å få tilbake førerkort og jobb kjappest mulig, kontrollere depresjonen, og leve et lykkeligere liv i lengden. Hvis dette høres ut som noe du ikke kan gå med på, fordi det innebærer at du ikke kan bruke cannabis på et halvt år, må du nok gjøre enda en modig ting: innrømme for deg selv at du er blitt avhengig. Om du er villig til å ofre førerkort, jobb, mental helse, og sjansen for å få ett bedre liv i lengden, sånn at du kan fortsette å røyke cannabis til daglig, da er du høyst sannsynlig avhengig. Beklager om dette er noe som er vanskelig for deg å høre. Jeg sliter selv med depresjon, angst, og (før i tiden) altfor mye cannabis-bruk. I tillegg et snev av faglig kunnskap på området som følge av utdannelse. Dette er min ærlige mening og det var vel strengt talt det du ba om da du startet tråden.

Når det er sagt, håper jeg du ikke ser på svaret mitt som dømmende, eller at jeg ser ned på deg på noen som helst måte. Jeg har også en lang vei å gå når det gjelder å takle mine egne problemer på en sunn og konstruktiv måte, og er ikke på noen som helst måte "bedre enn deg". Hvis du noen gang vil prate om problemene dine, hva enn du bestemmer deg for å gjøre, kan du gjerne snakke med meg ved å sende meg en privat melding her på forumet. Jeg er ingen lege eller psykolog, men jeg lover å ikke dømme deg, uansett hvilke valg du tar, og skal alltid gi deg en dønn ærlig mening. Bare vit at døra står åpen. Håper du kommer deg igjennom denne utrolige tøffe perioden i livet ditt; ønsker deg alt godt. Lykke til