View Single Post
Hei igjen!

Har ikke fått skrevet noe før nå. Har nettopp kravlet meg hjem fra jobb, i en stadig oppbyggende lykkerus. Håper alle har hatt en fin dag, og har en enda finere dag i vente!

Jeg kan ikke beskrive hvor godt det gjør å høre slike tilbakemeldinger som jeg har fått. Skulle ønske jeg kunne takke hver og en av dere...så da må jeg nesten gjøre det!

Takk skal dere ha Jeb, DarkStar, tomiz, Stormen, Nenzo, handy, Tias, getlonewolf, duxo, Freaken (ja, Viva LaBam ), odne og lanze!

Og så to litt mer "grundige" takker:

Hrunz:

Forstår synet ditt 100%. Var tidligere en som selv så "bort" fra slike "worst case scenarios". Helt til jeg forsto alvoret selv. (hvis det er det jeg gjør nå da)
Blir takknemlig for kritikk også. Men jeg vet at flere der ute, ønsker å høre om rusmidler fra en "likestilt", så det var grunnen for at jeg fant det positivt å skrive om dette, og om meg selv her. Men takk for posten din!


stiansj:

Tusen takk for flott tilbakemelding!
Nå skal du høre her. Det har seg nemlig slik at jeg har arbeidet med ungdom siden jeg var 13 år gammel faktisk. I rundt 5 år drev jeg rus-forebyggende arbeid, som en annen dobbelmoralsk politiker.
Det å arbeide med ungdom er noe av det mest givende jeg har gjor noen gang, og du skal ikke se bort ifra at jeg en gang blir å finne i MOT, eller tilbake der jeg arbeidet før.

Takker for tilbakemeldingene dere har kommet med. Og jeg tror jeg faller mer og mer bort ifra tanken om at jeg er schizofren. Vet jeg har noe som må rettes på. Men orker ikke ta stilling til det nå.

Så til dagen i dag, og videre tanker:

Jeg skrev i går (dag morges), at jeg gruet meg til denne dagen her. Fordi jeg måtte få tak i penger som jeg ikke hadde, og "speed" jeg ikke hadde. I tilleg skulle jeg på jobb klokken 16:00.

Jeg gikk rundt som en tikkende bilbombe og prøvde febrilsk å tenke ut hvordan 500 kroner kunne oppdras, når man allerede har en ganske grei gjeld.
Det endte med at jeg rundt klokken 18 ikveld "lånte" 600 kroner fra noe, eller noe jeg ikke vil nevne. (for sikkerhets skyld)

Så med pengene i hånda, ringte jeg "B", som jeg allerede har gjeld til, og fikk ordnet det. Så fikk jeg levert "sakene" på jobben min. Så hastet jeg ned på toalettet, for å tilfredstille mitt selvpåførte nevrotransmitter-behov.

Nå er musikken på mp3-spilleren skiftet kan du si. Ikke mer nevrotisk og depressiv James Blunt og Stage Dolls. Nå er det på med "technoen" igjen. Og jeg kan atter en gang lene meg tilbake, og nyte følelsen av kontroll og selvtillit, samtidig som lystige toner får den sentralstimulerende gjørma til å elte seg gjennom de venene jeg har, for til slutt å roe seg ned, og tankene på alt og ingenting igjen begynner å røre på seg.

Det er kun de første timene jeg faktisk vet om jeg er ruset eller ei. Så nå nyter jeg heller det, fram til uvitenheten og tungheten trenger seg på. I morgen tidlig, så regner jeg med å sitte å fundere på om hvilke følelser, av de jeg kjenner, som skyldes amfetaminen. Og hvilke følelser som eventuelt skyldes en annen faktor.

Jeg sitter nå, klokken 23:30, i en illustrert psykisk tilstand. Hvor jeg har det bra med meg selv, for øyeblikket. Men vet like godt som alltid, at i morgen, eller dagen derpå, så må jeg ut på jakt etter penger igjen. Og valgene er ikke akkurat utallige.

Skulle på en måte ønske at jeg kunne trykket på en knapp, som gjorde at alle rusrelaterte følelser og tanker bare forsvant. Slik at jeg kunne bli "meg selv" igjen. Den som moren min gråtende fortalte om, første gang hun fikk vite at jeg var rusmisbruker. Jeg husker ikke den personen. Men blir til stadighet minnet på den, av venner og familie. Som har kjent meg over lengre tid.

Men det nytter ikke å sitte her og sutre over det. Jeg har selv satt meg i denne situasjonen. Kanskje ikke 100 prosent med vilje. Jeg visste såklart ikke HELT hva jeg gikk til, når jeg først prøvde "speed". Selv om jeg visste om "skrekk-scenarioene", om folk som har fått livene sine ødelagt. Så var ikke tanken, på at min sterke psyke, og formidable personlighet ville gi etter for et kjemisk stoff, noe jeg bekymret meg for.

Jeg har ikke lenger noen grunn, eller "unnskyldning", for rusmisbruket. Fordi jeg ikke lenger kan huske hvorfor jeg gjør det. Det eneste jeg vet er at min mentale "tilstand" og tankegang går i vasken dersom jeg ikke ruser meg. Fordi følelsen av å være "eid" av et stoff er ganske forferdelig. Og man blir først klar over hvor mye makt stoffet har over en, når man selv går tom for det.

Det er en en desperat, mørk, depressiv og "evigvarende" ond-sirkel. Et resultat av egen "rebelsk" tankegang, uvitenhet og behov for "løsrivelse" og selvstendighet. En selvpåført "usynlig" pest, som river din psykisk hardkjørte sjel i biter, og drøvtygger den. Til det ikke er mer "menneskelig" å fordøye. Og tilbake er det "tomme" mennesket. Uten mål, mening, håp og tro. Uten tro på seg selv, sin framtid og verden rundt en.

Det eneste som kan bryte denne selvpåførte, fysisk og pspsykisk krevende plagen, er ens egen vilje og livsgnist. Ens eget mot til å stille seg opp mot seg selv og sine tanker. Ens vilje og styrke til å bekjempe sine egne komplekser og paranoide sinnstilstander.
Ens eget ønske om å finne tilbake til den "sjelen" som engang "bebodde" den nå, triste og uttørkede menneskeskikkelsen.

At jeg selv, alene, eller sammen med andre, graver. Graver til jeg finner roten til problemene mine. Og når roten er funnet, så er det essensielt at den kuttes for alltid. At tristheten og svakheten som satte meg i denne posisjonen blir tatt ett oppgjør med, slik at jeg igjen, kan føle glede, savn, håp og sorg som mennesker flest gjør.

At jeg kan skille mellom de utallige følelsene og tankene som opptar det alltid like forvirrede, innesluttede men til tider ganske opplyste sinnet mitt.

Dere har alle satt positive tanker i sving hos meg, og jeg håper virkelig at jeg har gjort noe av det samme hos en eller annen der ute. Fordi å leve smertefritt er en menneskerett, og jeg har tenkt å oppleve det før det er min tur til å "dra".

Jeg har aldri hatt ønske om å statuere enda et "worst-case scenario", med verken denne posten, eller en av de tidligere. Alle er lei av å høre hvor kaldt det er å leve på gata, hvor stygg man føler seg som narkoman og hvor mange som har dauet som følge av overdose på heroin det siste året.

Det eneste jeg ønsker er å gi dere som kanskje enda ikke har prøvd "speed", en liten advarsel. Eller kanskje jeg klarer å "stanse" noen av dere som akkurat har prøvd det. Slik at dere ikke tøyer deres egen grense. For man vet faktisk aldri når strikken ryker.
Kroppen kan man alltids fikse på. Men det kjæreste man har, er det som tilhører hodet. Og du aner ikke hvor mye du burde sette pris på å ha et "relativt" klart sinn, før du ikke lenger har det.

Dersom det er ønskelig så kan jeg alltids skrive en eller annen oppdatering her, når det skulle passe seg. Og tar gjerne imot spørsmål, dersom noe av det jeg har skrevet skulle virke "uferdig".

Kanskje jeg skal begynne å holde foredrag for folk? Hehe... kunne gjerne gitt en litt annen vinkling på saken. Så hvis du har en skole som trenger en "oppkvikker", så ikke nøl med å ta kontakt. Dersom paranoiaen har fått roet seg, så vet du jo aldri om jeg kanskje stiller opp.




Mvh han takknemlige som fortsatt IKKE gir opp



DonVito
Sist endret av DonVito; 13. februar 2006 kl. 23:08.