View Single Post
Hei igjen!

Jeg må bare få begynne med å takke for tilbakemeldingene jeg har fått til nå.
Er ikke så alt for ofte jeg får slike positive bemerkninger fra folk.

Stormen:
Takk for at du sier jeg har stor selvinnsikt. Det betydde ganske så mye for meg at du sa akkurat det. Skal komme tilbake til hvorfor litt siden.

Og når du sier at jeg har forandret ditt syn på rusmisbrukere, så motiverte du meg akkurat til å skrive denne posten her!

Har sittet nå siden jeg hadde besøk i helga, og søkt rundt etter svar på Internett. Men det er ikke alltid like enkelt å finne fram. Har søkt etter svar på noe jeg den siste tiden har tenk mer og mer på: "Er jeg blitt schizofren?"

Før jeg prøver å forklare noe som helst, må jeg si hvorfor det betydde mye for meg at du "Stormen" sa at jeg hadde stor selvinnsikt:

Jeg har alltid følt at jeg har kunnet se på mine problemer (rusproblemer, sosiale problemer, tankemessige problemer, familieproblemer) på en objektiv måte, hvis du skjønner.

Selv om det har vært jeg som har hatt problemene, så har jeg alltid kunnet sett situasjonen fra et "faglig" perspektiv. Sett ting fra en annen side, som forsøkte å analysere, og finne svar på problemene.

Jeg har alltid følt at jeg har mulighet til å "se over", granske, lete og løse problemer som enten jeg, eller noen jeg har vært i kontakt med har hatt.

Altså, med andre (dine) ord, ha stor selvinnsikt.

Til tider så har (rusfrie) venner av meg kommentert akkurat det. Jeg har kunnet sitte sammen med dem, ruset som vanlig, og snakke dypt, analyserende og grundig om psykiske problemer, rusproblemer, grunner og konsekvenser av begge to. Jeg fortalte/forteller om det, med meg selv som eksempel. Siden jeg selv hadde/har problemene og heller ikke la/legger skjul på det. Men tilbakemeldingene jeg fikk, og stadig får er negative.

Folk tror ikke jeg har problemer, siden jeg er så klar over det selv, og kan snakke så "åpent", grundig og "faglig" om dem.

Dette har derfor satt meg i en større emosjonell og psykisk "krise":

Jeg har til tider tenkt, om jeg bare innbiller meg alt sammen. Selv om jeg vet at innerst inne gjør jeg ikke det. Jeg har, som et resultat, blitt usikker på flere ting:

Hvem er "MEG"?

Hva av det jeg tenker er "virkelighet", og hva er ikke?

Når er jeg ruset, og når er jeg ikke?

Når er jeg "normal"?

Er alt selvpåført?

Lurer jeg meg selv?


Dette er ting jeg sliter med å finne svar på. Og jeg vet at jeg har vanskelig for å betro meg til en lege, eller annen "profesjonell" hjelp, så lenge jeg ikke er ruset. Og når jeg er ruset, så vil jeg helst la være å tenke på det.

For omtrent 10 mnd siden opplevde jeg det som kalles for amfetaminpsykose. For dere som lurer på hva det er:

"...Fordi amfetamin hemmer apetitten og nedsetter sultfølelsen, vil kroniske brukere spise for lite og utvikler derfor sykdommer som har sammenheng med vitaminmangel og dårlig ernæring. Amfetamin kan i større doser ha hallusinogen virkning, og vil kunne utvikle amfetaminpsykose, en sinnslidelse som ligner en paranoid psykose. Som regel dreier det seg om en akutt psykose, som fort går over, men alvorligere tilfeller forekommer. Sansebedrag kan inntreffe, spesielt hvis stoffet injiseres..."
Kilde: Narkonettet
Dette er et minne som er brent inn i hukommelsen min, og som jeg ser tilbake på med angst. Orker derfor ikke forklare hva som skjedde, utenom at psykosen innebar at jeg fryktet for mitt eget liv. Og var SIKKER på at mine bestevenner og samboere skulle drepe meg.

Siden denne tråden her er til advarsel og informasjon, så tenkte jeg det ville være passende å legge ved litt fakta om Schizofreni:

Hva er Schizofreni?
"Schizofreni er en sinnslidelse med en forvirret virkelighetsoppfatning, preget av at tankene stopper opp eller blir uten logisk sammenheng, ofte slik at den schizofrene lager nye, merkelige ord. Den schizofrene forsvinner inn i sin egen verden og trekker seg følelsesmessig tilbake fra omgivelsene. Til å begynne med kan vedkommende ofte virke overfølsom og ta til tårene hele tiden, etterhvert blir han vanskeligere å nå inn til. Ofte utvikles vrangforestillinger og følelsen av at kroppen er forandret og at kroppen påvirkes utenfra slik at man hører stemmer eller ser syner, såkalte hallusinasjoner."
Kilde: Helsenett.no
Jeg vet ikke hvor ødelagt jeg er psykisk, fordi jeg snart ikke vet hva jeg selv tenker, eller opplever. Ofte så undrer jeg over hva jeg faktisk HAR opplevd, og hva jeg HAR tenkt, og forestilt meg.

Jeg husker så og si ingenting av noe. Og mister mer og mer grepet om ting jeg "opplever".

Jeg skal fortsette å søke rundt etter informasjon. Og dersom det er ønskelig, så kan jeg gjerne skrive mer om meg selv og hvordan min utvikling nå blir framover.

Det eneste jeg ønsker med denne tråden her, er at den kan være til advarsel for andre. Kankje til og med hjelpe en eller annen der ute, som kjenner seg igjen. Eller kanskje hindrer noen å i det hele tatt prøve "speed".

Mvh stadig like søvnløse


DonVito (på jakt etter nevrotransmittorer)
Sist endret av DonVito; 13. februar 2006 kl. 05:32.