Selv fikk jeg aldri noen form for pryl, men har følt og tenkt en del på et ganske beslektet tema.

Jeg ble mobbet av en fyr på barneskolen, jeg sa i fra til foreldre og lærere uten at noe endret situasjonen. Mobberen hadde altså det psykologiske overtaket på meg. Om jeg gikk rundt han for å prøve å stoppe mobbingen understreket jo jeg bare min egen maktesløshet, og derfor makten han hadde over meg. Dette ga vel bare mersmak for hans del.

En dag fikk jeg imidlertid nok. Jeg banket dritten ut av han, vel, dette var barneskolen så det er vel begrenset hvor hardt han fikk gjennomgå. Poenget står. Etter den dagen behandlet han meg med respekt, han oppførte seg underdanig meg. Jeg satt han på plass. Jeg etablerte hierarkiet slik jeg følte terrenget sto. Min tro på min fysiske og psykiske styrke trumfet hans samme tro på seg selv. Veldig dyrlige konsepter her, men det er jo tross alt det vi er.

I tillegg til å etablere forholdet oss to i mellom var det også en bryter som ble flippet inni mitt eget hodet. Jeg forsto at jeg var ansvarlig for mitt eget liv og min egen lykke. Jeg skulle ikke lenger være en brikke i alle andres liv og planer.

Dette bringer meg til topic.

Er det mulig at vi er for snill, for fjern fra vår egen natur. At vi produserer generasjoner av generasjoner med svake mennesker som er vant til å få hjelp av noe autoritært og overordnet, enten om det er lærere eller foreldre, eller om det er velferdsstaten og rettssystemet? Produserer vi mennesker som har inntatt offerrollen allerede før de entrer voksenlivet, og med det som base fortsetter livet med å styrke allerede fastsatte ideer om seg selv i forhold til verden. Et typisk fixed mindset om du vil, som jo har blitt ganske fast knyttet til en rekke psykiske problemer som depresjon og angst.

For det er jo nettopp dette det handler om. Individet. Seg selv i forhold til andre. Foreldre har et ansvar om å oppfostre sunne mennesker som fungerer bra i samfunnet. For å gjøre det tror jeg det er essensielt at en autoritær, men kjærlig og konsekvent relasjon etableres tidlig. Slik at barnet rett og slett vet hva som er opp og ned. Jeg ser titt og ofte eksempler på at dette går feil. Hvor barnet, frustrert i en rolle det fra naturens side egentlig ikke skal finne seg selv i, kjæfter på mor og far som febrilsk prøver å innrette seg barnets ønsker. Rollene er byttet. Dette tror jeg er ekstremt usunt for både barn og foreldre, og i et større bilde, individet og samfunnet.

Spørsmålet blir vel om det i slike tilfeller kan være på sin plass, om ikke ordentlig kommunikasjon og ikkevoldelige straff strekker til, å etablere hierarkiet slik det skal være med hjelp av litt pryl. Uten at jeg mener jeg har svaret her, mener jeg at dette er temaer veldig tilskitnet av politisk korrekthet og intellektuell uærlighet.