Utifra hvordan du fremstår, så høres det som om du har passert to mennesker som har en samtale seg i mellom. En samtale som ikke angår deg. Men så selvopptatt som du fremstår, så har du antageligvis satt blikket ditt i disse personene av paranoide hensikter. De har bemerket seg at du kikker, og deretter instinktivt opprettet øyekontakt.

Du minner forøvrig om hovedpersonen fra Dostojevskij's "Opptegnelser fra et kjellerdyp". No pun intended. Jeg kjente meg igjen i mye av det selv. Det er mye lettere å gjøre noe med ens egen oppfatning, enn å skulle forandre på alle andre. Den følelsen du sitter på av moralsk overlegenhet er ikke réell, dessuten vil den forsvinne så fort du får en smule peace of mind. Det kan vel neppe være noe særlig å ha det sånn?