Hvilken: A confederacy of dunces av John Kennedy Toole.

Hva: En pikaresk roman satt i New Orleans på 60-tallet, hvor man følger protagonisten Ignatius J. Reilly på en kortvarig men vill tvungen ferd ut i arbeidslivet. Reilly er en umåtelig tykk og lat, selvopptatt og på de fleste måter utrivelig mann som bor med sin mor som han behandler respektløst, med en hang til lange politiske tordentaler tilsynelatende uten rot i virkeligheten. Den ble skrevet i 1963, men ble ikke utgitt før i 1980, 11 år etter at forfatteren hadde avlidd for egen hånd. Den vant Pulitzerprisen for fiksjon i 1981.

Hvorfor: Nok en gang ble jeg lurt av Amazon sin anbefalingsfunksjon.

Hvordan: Selv med en uspesifisert mastergrad blant et persongalleri bestående av samfunnets nedre lag fremstår Ignatius som den dummeste av alle på grunn av sin sviktende virkelighetssans og ekstreme narsissisme. Han er kort og godt en person som er vanskelig å like, men allikevel grodde han fort på meg fordi han er så hensynsløst idiotisk i sin usvikelige tro på egen fortreffelighet. I løpet av boken interagerer han med en rekke fargerike karakterer, noe som gir mulighet for en til tider ganske dyptgående satire, blant annet rundt homofili, svartes rettigheter og alkoholisme. De mange og lange monologene hans er innimellom så morsomme at jeg lo høyt for meg selv mens jeg leste boken, noe jeg sjelden gjør. Det er vanskelig å si så mye mer om boken uten å ødelegge handlingen, men jeg, som er veldig glad i absurdkomikk og samfunnsatire, fant boken veldig underholdende.