Generelt er det vel særdeles sparsomt mht. hva de fleste tillates å ta med seg tilbake av innsikter, når de ”kommer ned” igjen etter bruk av psykedelika, og i nettopp i dette ligger jo også en av farene ved bruken; mange føler ofte sterk trang til å oppsøke dem igjen for å oppleve miraklet og den generelle euforien. Naturligvis begrenses dette til en viss grad av tilgang.

Når det gjelder ”nyttig”, avhenger jo det av hva du eventuelt mener med dette, de fleste blir vel neppe mere effektive på arbeidsplassen, eller transformert til vismenn, men at mange etter slike opplevelser, på en eller annen måte aldri helt blir det samme mennesket igjen, er vel ikke uvanlig; man har sett noe viktig, som på en eller annen måte har brent seg dypt inn i neuronene, forever.

Vår kultur har jo ikke noen religion (som virker), så det er fullstendig forståelig at mange - spesielt unge mennesker - fascineres av psykedeliske opplevelser, som ofte har mange likhetstrekk med religiøs ekstase.

Aldous Huxley (forfatteren av Heaven and Hell, sitert i et av innleggene mine over) følte han fikk såpass mye ut av sine erfaringer med meskalin og LSD, at han ba om en dose (100 mikrogram LSD) på dødsleiet, hvilket han fikk, han døde i LSD-rus. Han var imidlertid temmelig restriktiv mht. hyppigheten av sine inntak (vel ca. to ganger i året), og ga generelt yttrykk for at disse substansene desidert var potensielt farlige for hvermansen, og derfor burde være forbeholdt en slags elite.