Dag 7. Livet er fullt av godbiter - jeg har vel bare ikke sett dem, synger en av mine store musikalske helter og en av de beste tekstskribentene vi noen gang har hatt. Og slik går dagene nå. Alle disse små gavene og gledene som jeg føler dukker opp overalt. Der angst og depresjon tidligere har gjort meg veldig passiv har jeg nå aktivt tatt styringen over livet. Før kunne jeg sitte i ukesvis og håpe at noen ville ringe og spørre om vi skulle finne på noe. Når det ikke skjedde ble det en selvforsterkende negativ tankegang, vennene mine liker meg ikke, de er der ikke for meg når jeg trenger dem, etc etc. I dag har jeg lyst til å møte en av mine beste venner, grille i parken og snakke om livet. Istedet for å sitte passivt og vente på at noe skal skje sender jeg en melding og foreslår grilling - og han er med. Det føles ubeskrivelig godt å sitte på plenen og ikke være en byrde, han som trenger hjelp og støtte. Istedet har jeg mye å gi til ham. I tillegg merker jeg forsatt at jeg er 100% tilstede i samtalen som varer i seks timer. Tidligere ville et slikt treff, selv med mine beste venner, ha tømt meg for energi. Jeg ville vært utmattet i ganske mange timer etterpå. Nå fyller det meg bare med mer energi, ønske om å sosialisere enda mer. Siden jeg har klart å være tilstede i samtalen har jeg også fått med meg alt - og tatt med meg lærdom hjem.

Som jeg skrev i det første innlegget i tråden har jeg en bipolar lidelse. Jeg har også en usedvanlig lite sjarmende diagnose som tidligere ble kalt Borderline. Som emosjonelt ustabil med ekstrem sort/hvit-tenkning har jeg veldig mange havarerte vennskap bak meg. Ikke at det har vært noen store krangler. Det har som regel kun vært en liten filleting der jeg f.eks kan ha bedt om hjelp til noe og ikke fått det o.l. Ett eller annet ubetydelig for de fleste mennesker som jeg har blåst opp i mitt hodet og endt med å tenke på en venn som illojal fordi han ikke ser meg, svarer på en melding etc. Da har jeg bare blokkert vennen det gjelder i alle kanaler og forsvunnet. Jeg har ikke plukket opp tråden og unnskyldt min totalt patetiske oppførsel og forsøkt å reparere vennskapet. Til det har jeg vært for stolt, for sta - og for flau.

Det siste viktige vennskapet jeg mistet var for 6-7 måneder siden. Hva som skjedde må ha vært ekstremt bagatellmessig - for jeg aner ikke hvorfor jeg forsvant fra ham. Men - for første gang i mitt liv reflekterer jeg over vennskapet jeg egenhendig mistet. Jeg setter meg ned og sender ham en melding. Gir beskjed om at jeg verken fortjener eller forventer et svar. Det er bare viktig for meg at han vet at han ikke har gjort noe galt. Det tror jeg også at han vet - og innerst inne håper jeg at vi kan plukke opp tråden en gang. Jeg har ikke hatt mange venner de siste 7-8 årene. Alle forsvant da jeg falt ned i avgrunnen og ikke lenger hadde den sosiale og økonomiske statusen. Folk kunne ikke lenger sole seg i glansen i mitt nærver - jeg hadde ingenting å gi dem. Men - min venn som jeg mistet var en av fire som har stått ved min side gjennom all dritten.

Det tar vel bare ett minutt fra jeg sender meldingen til jeg får svar (og nå griner jeg litt igjen, det føles så godt). Jeg hadde i det minste fortjent å bli holdt på pinebenken litt lenger. Men min venn har alltid vært en større person enn jeg noengang kan bli. Ingen broer er brent, skriver han. Avslutter med å understreke at han er like glad i meg som han alltid har vært.

Som jeg skrev er dette første gang jeg har klart å gå tilbake og si unskyld. Min venns reaksjon og opplevelsen av hele den prosessen har gitt meg en viktig lærdom jeg kommer til å ta med meg videre.

Nå er jeg ikke redd for noenting lenger.