Sitat av
frtoretang
Det er jo ingen grunn for ts til å føle seg utstøtt eller være sinna på foreldrene. Det er jo ts som har drete seg ut. Mot bedre vitende så valgte ts å fyre selv om han bodde hjemme hos more og far. Og han fyrte liketil på rommet sitt. Hjemme under foreldrenes tak. Da kan man ikke være butt burt. Da må man innse at man har gjort en feil vurdering. Enten kan ts forsøke å krype og lyve til foreldrene for på den måten å manipulere dem til å la ham fortsette å bo der, eller så kan ts ta den voksne avgjørelsen og starte sitt voksenliv på et skikkelig vis. Disse tankene om hevn, gi foreldrene en kald skulder, aldri mer snakke til dem, ødelegge for dem og what not synes du det er en voksen måte å håndtere dette på? Eller er det mer realt å flytte, på en ordentlig måte uten drama og uten å hate foreldrene? Eller synes du ts skal løpe sutrende ut å slamre med døren? Ts er ikke 14. Han er passert 20. En voksen kar.
Jeg er da 100% klar over at jeg selv har gjort en feil. Men at jeg selv skal bli straffet for en feil jeg har gjort for
1 år siden, og lagt bak meg for lenge siden, er urettferdig i mine øyne.
Er nok dessverre ingen mulighet for å fortsette botilværelse hjemme hos mine foreldre. Synes bare selv det er ufattelig trist og slitsomt å få såpass lav tidsfrist på å pakke sakene mine, og finne nytt sted uten å fått advarsel på forhånd. Dette kommer utelukkende fra en samtale fra min mor, hvor hun forsnakket seg.
Føler jeg selv har blitt offer i en diskusjon hvor jeg selv hadde vunnet, hvor min mor brukte de kortene hun hadde på meg for å vinne diskusjonen. Det gjorde hun, ved den konsekvens at hun fikk meg kastet ut med 5 dagers varsel, hvor jeg nå har 2 dager igjen på å finne ny bolig.
Når jeg i tillegg er i en ustabil fase av livet mitt, da jeg nettopp har gått fra kjæresten min som jeg har vært sammen med i ca. 2 års tid og blir samtidig tvunget til å forandre bosituasjon, når jeg opplever stress på jobb. Det er en situasjon som er svært uheldig og foreldrene mine selv har bidratt til å forverre.
Vet selv at jeg nå er i en svært hektisk, tøff og vankelig periode av livet mitt, som sannsynligvis vil gå over hvis jeg får alt på stell og rydder opp i alt av problemer på kort tid. Men jeg kommer faen ikke til å stå der og hjælpe mine foreldre neste gang de trenger meg.
Jeg skal be dem på middag og vise dem hvor suksessfull denne jævla "narkisungen" deres har blitt, og vise dem fingeren før jeg viser dem døren. Det er den holdningen jeg har i dag, og den holdningen jeg vil ha de neste årene før de beklager den oppførselen de har vist til sitt eget blod.