Jeg har med jevne mellomrom de siste par åra mottatt en rekke brev. Kjedelige hvite konvolutter med maskinskrevet adresse og korrekt porto. Før var det spenning rundt leveringa, «shit, nå risikerer jeg politiet på døra!» var noe jeg tenkte hvis det tok mer enn 3 dager før levering. Etter hvert har jeg forstått at det å få en hvit konvolutt til å blende inn med hundretusenvis av andre hvite konvolutter er akkurat like effektivt som det høres ut. I den forstand at man alltid tar en viss risk ved kjøp av ulovlig dop, er darknet det desidert tryggeste alternativet. Hadde jeg handlet like ofte lokalt som jeg gjør på darknet, ville jeg blitt busted innen mellom 1 dag til 5 år avhengig av flaks og omstendigheter. Med dette systemet derimot bestilt innenlands, vet jeg med sikkerhet at ingen vil banke på døra mi fordi en idiot ikke hadde slettet noen meldinger. Hvis du har litt kløkt og bestiller fra norske vendors til din egen adresse, tror jeg sjansen for å bli tatt er sjansen for å bli tatt ganske så nær null.

Narkotika på postordre ble altså de facto legalisert for bruk i eget hjem i Norge og andre store deler av verden ved skapelsen av Silk Road.

Inntil det kommer teknologi for å sjekke all innenlandspost (og den er det mye av) effektivt, vil dette være et gapende hull i dopforbudet. All verdens dop uten noen garantier eller kvalitetskontroll med next day delivery til hvem som helst med bitcoin, er rett og slett en elendig samfunnsordning. Misforstå meg rett, dette er en revolusjon sett fra få år tidligere hvor man måtte i kontakt med loka narkomane og bare ta dem på ordet på hva det hvite pulveret inneholdt.

Kanskje det er dette skillet som vil bringe et paradigmeskifte i rusdebatten. Å kjøpe av kids som selger weed fra gutterommet eller slitne fengselsfugler hvor politiet kan stå på døra når som helst, er noe vi har vanskelig å vedkjenne oss at var, og i stor grad enda er, den norske samfunnsordningen for å anskaffe seg rus. Et argument som holdt en viss gyldighet da var at vi ikke ønsket ordninger for trygg anskaffelse av narkotika og hverdagsliggjøre det. De argumentene har den dag i dag null gyldighet. Om du noen sinne har gjort et kjøp på internett tidligere, har du den teknologiske kompetansen nødvendig. Postmannen er den eneste personen du risikerer møte fra bestilling til du mottar, og mitt inntrykk er at en svært lav prosent av dem har kniv, pistol eller balltre i bilen, i motsetning til fyren som brukte levere varene før.

Politikernes tilnærming til problemet har vært ganske fraværende. Det var noe greier på TV2 hvor de logra rundt med ei bikkje og store ord om løsninger. Noen måneder senere la de prosjektet dødt, fordi vacuum seal er alt for effektivt for at hunder skal ha en sjans på en postterminal.
Jo lengre dette fenomenet får utvikle seg fritt, jo vanskeligere vil det bli å argumentere for å gå tilbake til den gamle «løsningen» med problemene vi gjennom darknet eliminerer. Samtidig er semi-uregulert narkosalg over internett ikke akkurat en vinnende politisk platform. Om man anerkjenner at det er bedre enn gatesalg, så handler vel debatten i neste omgang om hvem som burde selge varene: Darknet-kriminelle eller staten?

Dop i post har blitt en politisk puslespillbit som vil føre med seg endringer. Det vil ta årevis før teknologien for å scanne all innenlands post effektivt eksisterer. Men spørsmålet henger i lufta: Vil prosjektet bli drept av ny teknologi som stopper dopbreva, eller vil menneskelig fornuft og avvikling av forbudspolitikken finne sted først?