Når en blir desperat nok så kan jeg av egen erfaring si at linjer viskes ut og en kan ta avgjørelser en aldri ville trodd en skulle gjøre. Som feks å keylogge den man elsker. Når en ikke når frem, ikke får fnugg av ærlighet så kan en gjøre ting en ikke er veldig stolt av.

For min del så var jeg på en plass i livet hvor det siste jeg egentlig trengte var svik og løgner. Jeg var fullstendig klar over at kanskje var det mine egne spøkelser som gjorde at jeg reagerte som jeg gjorde. Og hadde jeg ikke funnet noe i loggene så tror jeg nok jeg hadde hatt et nytt tema å snakke om med behandler.

I retrospekt så vil jeg si at avgjørelsen om å overvåke var rett for meg i den situasjonen jeg var i. Jeg brukte det heller ikke mot henne, og både før og etter spionasjen fikk hun gjentatte sjanser til å snakke ut om forholdet, evt. mangler eller hva som kunne endres. Alt falt på stengrunn. Å avbryte forholdet ble en lettelse for meg og jeg kunne gå videre med mitt liv og det uten å føle at det var paranoiaen som var grunnen - jeg fikk utroskapet bekreftet.

At du ser på slike som meg som halvpsykopater med kontrollbehov får stå for din regning. Jeg har aldri hatt slike tilbøyeligheter i noe forhold. Heldigvis har jeg noen antenner og skjønner etterhvert når jeg blir lurt.