Har vært på samme reise som deg og kjenner meg veldig igjen. Startet med psykedelika når jeg var 23, men avsluttet hele "psykonaut- karrieren" når jeg fylte 30, som jeg nå også er i dag. Jeg føler at man kommer til et punkt der man ikke trenger det mer, og bare rir på den bølgen man har lært etter alle trippene. På slutten så var det mest heroiske doser i et mørkt rom aleine, lsd blandet med ketamin, lsd blandet med changa, sopp og ketamin, sopp og changa og 5 meo-dmt må vel være det sykeste. På 5 meo-dmt så eksisterte jeg ikke lenger i det hele tatt. Husker jeg ble låst i tid og fløy rundt i verdensrommet fra da alt starta og fra den første celle til nå. Svevde rundt og kommuniserte med planter i hyperspace, og når jeg kom tilbake så skjønte jeg ikke at DETTE HER var virkeligheten, hehe. Men skjønte det etterhvert når det hadde gått 5 minutter ish.

Jeg tåler også veldig mye og uansett hva jeg ser og opplever så tar jeg alt med en klype salt, man må ikke stole blindt på alt. Holder med unna konspirasjoner fordi jeg vil heller oppleve selv, men er veldig opptatt av aliens da jeg selv har opplevd dem på DMT. De som leser dette skjønner, og fy faen for en intelligens det finnes der ute. Det er kult å filosofere over ting, men noen ganger så kan vi ikke sette ord på det vi opplever på en tripp samtidig som det blir programmert i underbevissheten. Til slutt så skjønner man er alt og ingenting, ingenting har noe mening, men alt har en mening. Det fineste og det sykeste paradokset. Nå går jeg rundt og ser i det minste vinduet jeg kan se til å være opplyst. Når man tror har sett og forstått alt så har man bare sett halen på kaninen.Nå mediterer jeg i motsetning til å ta psykedelika. Et ferdig kapittel er over, men kunne ønske jeg akkurat hadde starta på det. God tur.