Det er vanskelig å nevne favoritter altså!
Stillheten efterpå av Rolf Jacobsen er et sånt jeg kommer tilbake til.
Hestene står i regnet beskriver godt en følelse jeg kjenner igjen, så det liker jeg selv om jeg ikke har noe forhold til Astrid Hjærtnes Andersen ellers.
Alt av Olav H. Hauge egentlig, men akkurat i dag blir det
Under berfallet.
Kunne ha ramset opp mange, men skal nøye meg med å sitere ett som er fint på en finurlig måte, og som er kort nok til å ikke ta hele siden. Det er av Lars Saabye Christensen:
SMILET ER OGSÅ TUNGT Å BÆRE
det er slitsomt å være pessimist
alt man må bære på:
biljekk og plaster
ordbøker og nødraketter
ekstranøkler og klesskift
atlas og synåler
for ikke å snakke om det mørke i øynene
og alle paraplyene
men tyngre er det nok å være optimist:
dette smilet
det må minst to
for å løfte
---
Sitat av
Sanjar
Songen Åt Fangen
So lagde dei lekkjone på meg
og klaven kring halsen min batt.
Helsa mi pinte dei tå meg,
men hatet sit enno att!
Å, hadde eg kulor og knivar
som rokk dit eg vilde no,
Gud nåde då lensmann og skrivar,
- dei lagdes snart lik båe tvo!
Å, var eg so giftig som pesten,
og ill som ein eiterormstyng,
Gud nåde då fengselspresten,
som går her og preikar og syng!
Kvi fa'n kjem den kallen inn til meg,
som song og hallelujadikt?
Kva svartaste er det han vil meg med
våset um anger og slikt?
Eg eig ikkje anger i bringa,
og kjem eg meg ein gong på dør
skal kniven på ny eg svinga,
med kaldare hat enn før!
- Tarjei Vesaas
Dette er vel vitterlig Jakob Sande, er det ikke det? Som forøvrig også erverdt å sjekke ut, han har mer enn morsomme og bestialske dikt. Men dét også.
Og for all del, les Vesaas også. Begge to
Sist endret av *pi; 13. januar 2020 kl. 15:05.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.