Jeg har ikke plaget skrankepersonellet... Jeg har bare gitt dem beskjed ved et par anledninger om å gi videre brev til aktuelle psykologer og overlege.

Hallusinasjonene har kommet i sommer i år, som altså er etter å ha vært i dette peset siden høst ifjor. Jeg ble nedtrappa høsten i fjor, og ytterlige nedtrappet i vår. Likevel er sommer i år at hallusinasjonene har oppstått... Type følelse av insekter på armene, edderkopper som henger over hovet mitt når jeg ligger i sengen etc.

Jeg fikk den påtrykket på meg når jeg var fjorten år. Har hatt ei mor som var sykepleier, og senere begynte å jobbe i psykiatri. Hun leste om Asperger's når jeg var ,,7-8 år, og begynte å ha en mistanke om dette da. Ble først utredet når jeg gikk i 3. klasse, og de var ikke overbevist, annet enn at jeg hadde en "sær" fremtreden og voksen talemåte. Scorte høyt på diverse tester for sosial interaksjon og intelligens.

Var i en dyp depresjon i tenåra, ble innlagt mot min vilje etter en krangel med mora mi. Jeg opplevde det som en straff pga at jeg sa temmelig sårende ting til henne (i sinne). Låste meg nokså kraftig ned, kuttet kontakt med en del av familien i lang tid i etterkant. Var der jeg fikk ADHD diagnosen min, som har noe de reagerte umiddelbart på at det ikke hadde blitt oppdaget før. Via press fra mor og stefar som overrapporterte symptomer for Asperger's (som i ettertid har blitt bekreftet av dem) så ble denne diagnosen satt.

Så jeg følte meg dømt til å ha mitt stemmebånd frarøvet....

Jeg vet ikke hva annet jeg skal si...

Det blir på en måte litt vanskelig å holde virkelighetsoppfatningen sin i sjekk når man blir fortalt "dEt Er BaRe En DiAgNoSe" hele livet sitt, men når man selv finner noe man finner sjelefred, svar og eksistensiell tilhørighet i, så skal det fornektes. Hvorfor er det så lett for folk å se på andre folk som kognitivt innstrammet, men når en person selv føler at han ligger innen for en mild grad i schizospekteret, da skal det fullstendig fornektes? Er det fordi det er vanskeligere å forstå hvordan en person med en slik lidelse opplever verden rundt seg? Jeg er klar over at schizo-diagnoser ikke er like lett fordøybare, men kanskje det er på tide at man åpner øyene sine for de som sliter med dette også?

Uansett, så virker det til at jeg gradvis begynner å få medhold i at plagene mine er relatert til dette. Som sagt så har de allerede konkludert med at jeg har en uspesifisert personlighetsforstyrrelse.

Men jeg er absolutt hjemsøkt av diagnoser.... Det har utviklet seg til noe sykelig.... Jeg vil bare komme meg videre.....