Sitat av
robhol
Jeg tror du heller bør moderere språket ditt litt hvis du planlegger å kontakte noen. Innlegget ditt skriker "på krigsstien", og det er forståelig nok gitt opplevelsen din, men helsevesenet møter mange som er på krigsstien. For det første er ikke alle disse på krigsstien av gode grunner, og man kan anta at de har hørt mange liknende historier der pasienten faktisk er sprøyte gær'n. For det andre er folk folk, også i helsevesenet, og vil derfor kunne reagere negativt på dette - det virker nokså aggressivt.
Om noe virker helsevesenet proppfullt av nøyaktig den typen folk som bare ser etter enhver unnskyldning til å nixe kritikk, så hold deg så nådeløst, pinlig saklig som du overhodet klarer.
Den ser jeg. Det jeg har skrevet tidligere til leger og DPS har forsåvidt vært betydelig mye mer rolig. Som også gjør at jeg brukte mye flere sider for å skrive det presist.
Jeg blir så lei meg fordi jeg ser veldig godt hva du mener. Men det er igjen en påminnelse om at jeg enda ikke vet hvordan jeg skal gjenfortelle det viktigste for å få frem helheten i tidsforløpet uten at det blir et tonedøvt schizofrensk legendarium. Først var det bare en enkelt misforståelse jeg trodde jeg kunne rette opp i, nå har det blitt et år med timer hos DPS X og DPS Y, innleggelser, skriv, forskjellige benahandlere osv osv. Det føles ut som at for hver gang det tilføyes et ekstra kapittel i denne psykisk-utfordrings delen i livet mitt, uten at jeg treffer blink, at skyves tilbake én meter.
Og her står jeg, uten annet valg enn å resignere (et kognitivt selvmord som ville ført til at jeg før eller siden ville tatt livet mitt), eller forsette å pushe på til jeg treffer blink.
Jeg klarer ikke å beskrive det på en annen måte enn at jeg føler meg fullstendig kognitivt ensom, som om at hjernen er på et helt annet frekvensbånd enn de rundt meg. Jeg vil bare ha lidelsene mine anerkjent for min egen del. Jeg vil at er sertifikat som jeg skal stole på, når jeg får mine største eksistensielle tviler. Så slipper jeg å måtte holde på en ikke-eksisterende eksistensiell sannhet, ene og alene.
Og dette er bare en brøkdel av hva som er relevant i historien min. Jeg ender ofte opp med å få panikkangst når jeg ser hvor mye jeg til tider skriver forgjeves.
Da du, og de jeg har snakket med før, er en av mange som kommer til å bli eksponert for en liten brøkdel rundt hva jeg trenger hjelp til. Og det er ingen som klarer å hjelpe meg fra A til Å. Jeg oppfatter det som et "overhead" i livet mitt som er ute av kontroll, i eksponensiell grad. Jeg observerer at tankemønsteret mitt har en form for kreft, likevel står jeg på egne ben for å finne hjelpen jeg trenger. Mine nærmeste er i fornektelse over hva jeg tror selv det er.
Jeg er rolig og jordnær når jeg skriver dette, men jeg blir såklart deppa, fordi jeg aktiverer hjernen min, som jeg i utgangspunktet prøver å ikke holde så stimulert med tankekjør for tiden.
Jeg tror jeg kanskje er på det stadiet at det er lurt å skrive mer, fordi jeg skriver alltid så tjukke paragrafer hver gang jeg hadde tanker om å svare kort og presist.
Likevel er jeg glad for at jeg har skrevet dette, da jeg føler en form lettelse når mennesker som ikke står meg nær blir eksponert for hva jeg sliter med. Jeg får en form for tilfredsstillelse av å skrive til en potensiell fiktiv audiens som kanskje eller kanskje ikke kognitivt deltar, på en eller annen måte, i et langt eventyr i søk om riktig hjelp.
