Hei!

Jeg har vært i en lang sak med helsevesenet. Her er *min* korte versjon av hva som skjedde:

Prøvde ut ADHD medisinering i samråd med DPS, mens jeg var under store endringer i livet, fikk gode effekter. Jeg gravde litt i barndommen min, og fikk mistanker i at jeg muligens hadde en personlighetsforstyrrelse (i kluster A). Jeg hadde lest på wikipedia, og luftet denne tanken til overlegen som var ansvarlig for utprøving av ADHD medisinering. Jeg hadde også med en Asperger's syndrom diagnose fra barndommen som jeg aldri har vært enig i.

Jeg følte meg kraftig utfordret rundt min teori, og jeg følte at det plutselig ble en form for "faglig drakamp". Det virket for meg ut som at det kom litt uforventet for han at jeg skulle si dette, og at han rett og slett ikke likte at jeg selv prøvde å komme frem til egne tanker/"selvdiagnotisering".

Så vår uenighet ble feid bort som at jeg "viste rigiditet". Jeg ble tvangsnedtrappa på ADHD medisineringen min, svartmalt som psykotisk. De involverte TIPS (tidlig oppdagelse og behandling av psykoser), som ringte meg og besøkte meg hjemme.

Etter et to timers intervju konkluderte de med at jeg klart og tydelig -ikke- var psykotisk, men at jeg likevel kunne være i gruppe som er utsatt for å utvikle psykose (noe som jeg forøvrig stemmer overens med egne mistanker om kluster A personlighetsforstyrrelse).

Etter dette henviste TIPS meg til en annen DPS. Her har jeg i ett år blitt behandlet med helt feil innstilling, da de i stor grad har ignorert hva jeg selv har menet om diverse ting, og heller valgt å forholde seg til de fordømmende ordene fra denne overlegen. Det hjalp ikke akkuratt heller at jeg var en "overlevering" fra TIPS. Jeg ble fortsatt bare behandlet som en "autist med psykoselidelser", noe som jeg har opplevd som både ydmykende og frastøtende. Jeg har rett og slett følt meg frarøvet fra retten til å tale for meg selv, selv om det aldri ble konstantert en psykose, snakket jeg i praksis til en vegg som ikke ville høre i et år, før jeg omsider har begynt å få hjelp.

Så nå har det tatt meg omtrent et år til hvor jeg er idag, hvor jeg ikke lengre blir behandlet som en "psykosepasient". Jeg har brukt vel over et år på å få inntrykket av meg nullstilt. Dette har vært ekstremt utslitende for meg. Har slitt med selvmordstanker (og gjør fortsatt dette, hver eneste dag). Jeg har vært innlagt to ganger på akuttpsykiatrisk.

Nå i august ble det tatt en revurdering for min Asperger's diagnose, hvor jeg var heldig og hadde en ekstremt dyktig psykolog som utredet meg (i det offentlige). Han fjernet diagnosen etter første møte med meg (samt to telefoner til familiemedlem og en nær venn), da han var såpass overbevist om at jeg umulig kunne ha denne diagnosen. Muntlig sa han faktisk også at det "nesten burde bli undersøkt hvordan det var mulig at noen hadde satt denne diagnosen i utgangspunktet". Jeg fikk korttid etter dette også diagnosen "uspesifisert personlighetsforstyrrelse", så jeg tror jeg er på god vei til å få en endelig utredning og konklusjon på hva som faktisk er forklaringen.

Så jeg gikk fra å være en "mistanenkt psykotisk autist på stimulanter" til å være en person uten Asperger's-diagnose, som er bekreftet til å ikke være psykotisk. Jeg har vært tvangsnedtrappet på medisinene mine, uten at jeg har blitt noe bedre av dette, da jeg enda ikke har fått hele hjelpen jeg trenger enda.

Jeg har i løpet av denne tiden forsøkt å oppklare til gamle DPS, nye DPS, TIPS, AAT og akuttpsykiatrisk hva som har skjedd, hvorfor det skjedde og hvorfor det må nøstes opp i denne feiloppfatningen, uten at dette har skjedd

Jeg har sendt brev, ringt, møtt opp i skranken osv, hvor jeg har gitt utdypende forklaringer rundt hvorfor jeg har blitt feil-fattet (som jeg selv over all tvil er sikker på har vært en bevisst svartmaling). Denne overlegen har ignorert alle forespørsler om å gjøre rede for og forsvare sin vurdering, han har direkte ghostet meg, noe som jeg ikke kan regne med er av annen grunn enn at han ikke har følt det nødvendig på grunn av det svartmalte bilde jeg har vært innrammet i.

Jeg tok kontakt og sendte inn et brev her om dagen til DPSet som enhet, som har tolket det som en klagesak. Jeg har ikke formulert det som dette, jeg har kun vært på jakt etter en utdyping og oppklaring fra overlege. Dette virket det til at jeg ikke får. Jeg snakket med "klageansvarlig" igår på telefonen, som sa at et brev med tilbakemelding rundt denne saken var på vei til meg. Jeg har ikke fått brevet enda, men hun sa at de også hadde "sendt sak til statsforvalteren for å sjekke om de hadde gjort noe feil".


Jeg har *lenge* ønsket å sende klage til statsforvalter, men ville først få denne forklaringen fra overlegen før jeg pushet på med å sende inn klage. Nå virker det til at DPSet har kommet meg i forkjøpet.


********
Jeg er redd for at saken min vil bli fremstilt uten helhet og kontekst til statsforvalteren, og at dette vil hindre meg fra å få medhold i min evt. fremtidige klage til statsforvalteren selv.

Bør jeg ringe og be dem avlyse klagen, bør jeg kontakte statsforvalteren før det er for sent med egen klage, bør jeg vente til jeg får tilbakemelding fra statsforvalteren selv?
B]********[/b]

Jeg har vært desperat for hjelp i sååå lang tid nå, og jeg trenger bare en skikkelig utredning fra folk som forstår meg, slik at jeg endelig kan få svar på hvor jeg har følt meg hele livet annerledes fra andre... Jeg ble påtrykket en løgn om Asperger's, og har hele livet mitt levd i fullstendig frakobling til virkeligheten. Nå som jeg har fått medhold i at jeg ikke lever i en autismeramme, trenger jeg endelig å komme til bunns i om jeg faktisk har levd og lever i en schizoramme....

Alt jeg har hatt noia over, alt jeg har fryktet.. ALT ble verre når denne legen kastet meg inn i det som ble en eksistensiell krig. Jeg har stått så alene i så lang tid mot et helsevesen som har prøvd å invalidere meg. I løpet av dette helvettesåret har jeg pådratt meg daglige auditore, taktile og synshallusinasjoner (og merk, dette var ETTER jeg ble tvangsnedtrappet på medisinering!)

Jeg føler at hele denne feilbehandlingen har forverret mine psykiske vansker. Jeg tvang megselv til å ta et leap of faith med å søke hjelp, og ble skutt så inn i helvette ned.

Jeg trenger bare eksistensiell fred og ro.. Jeg vil bare ha forklaringen som gjør at jeg kan akseptere at jeg for alltid vil oppleve verden annerledes enn folk flest....

Hadde jeg ikke hatt en kjæreste som jeg har lovet å ta vare på (hun sliter med samme ting som meg, men hun har en faktisk diagnose for det), hadde jeg for lengst tatt livet mitt. Utallige morgener og kvelder har jeg dagdrømt om å ta livet mitt, da jeg endelig kunne fått fred fra dette kognitive buret, samtidig som jeg forhåpentligvis kunne dratt frem større lys og oppmerksomhet rundt saken min.... Men all erfaring så langt tilsier at jeg ikke bør stole noe annet enn egen viljestyrke....

*****

Så ja, som en liten oppsummering, så kommer jeg trolig til å kontakte fylkeslege/statsforvalter da jeg selv føler at jeg har blitt langtidssyk og hatt forverring av mine psykiske plager. Min mening er at psykisk pasientskade er blitt påført meg, som ble påført av en overlege som ikke tålte at en pasient hadde et annet syn på hva diagnose h*n hadde, som var i strid med den overlegne overlegen. Jeg anser de dømmende og svartmalende ordene han valgte å skrive om meg [som førte til avlastning/dumpingen til TIPS] som å være et maktmisbruk og maktovergrep. Jeg tror ikke han på dette tidspunktet har vært klar over at ringvirkningene over dette overgrepet skulle bli, men det er klart og tydelig for meg at han prøvd å distansere seg og unngå all form av ansvar.

Nå virker det til at DPSet eskalerer saken i forkjøp av at jeg selv gjør det, og jeg er redd for overlegen igjen klarer å lure seg bort fra å stå til ansvar for den direkte svartmalingen og løgnene han førte inn i journalen min. Jeg vil kun ha tre ting: Rettferdighet, rett diagnose på rette og uforfalsket grunnlag, og en unnskyldning!

Takk for råd og innspill.