Første gang jeg flyttet og bodde for meg selv var jeg 16. Mitt største problem var nok at jeg ikke hadde tenkt helt gjennom dette med økonomi på forhånd, sånn ellers gikk det jo helt greit. Jeg ser av det du skriver at du er i omtrent samme båt.

Jeg var stadig blakk i starten og levde i lange perioder på ris og havregryn. Husker at jeg til og med stjal en pakke kjøttdeig fra 7-11 i desperasjon en gang. Etterhvert fikk jeg meg mer jobb, og jobbet 3-4 kvelder i uka og ekstra i helgene. Da ordnet økonomien seg sånn måtelig, men det gikk jo en del ut over skolen og det sosiale livet. Jeg tror at mange i min situasjon ville droppet ut av videregående. Og det var flaks for meg at på skolen jeg gikk var klær fra Fretex kult på den tiden, for merkeklær og denslags hadde jeg uansett ikke hatt råd til.

Det var ganske tøft, men samtidig lærte jeg masse og jeg ble voksen fort! Kan ikke si jeg angrer på noe. Jeg fikk frihet, jeg slapp unna min dysfunksjonelle familie og gjorde noen viktige erfaringer. Men jeg gikk også glipp av en del ting - f.eks. kunne jeg bare glemme å bli med klassen min på tur til utlandet og russetiden ble litt så som så.. jeg hadde råd til en russedress, men ellers var det ganske skralt. Men det kan det vel hende at du får litt hjelp til sånne ekstraordinære utgifter? Jeg fikk ikke - foreldrene mine satte hardt mot hardt og sa at skulle jeg bo hjemmefra måtte jeg klare meg selv.

Det første du bør gjøre er ihvertfall å søke stipend + at du må skaffe deg en jobb. Når du sier at vi ikke skal fokusere på økonomi viser det meg at du er ganske umoden, for det er nettopp økonomien som er det største problemet. Men for all del - hopper du uti finner du fort ut av det selv.