Det er forståelig at det er mange tanker rundt krigen som foregår nå, og at folk er bekymra.
Og det er forståelig at det blir mye whataboutisme. Selv om whataboutisme er "teit" når man debatterer, så er det ikke til å unngå når man skal forstå geopolitikk.
Hva skjedde f.eks da Cuba sammarbeida med Russland? Joda, USA ble ikke superhappy, og nå er guantanamo "annektert".
Selvfølgelig kan man trekke paralleller til det som skjer i Ukraina nå.
Samtidig så er Putin en diktator, og det er forståelig at diktatorer er redde, når "frihetsmaskinen" NATO ønsker å "demokratisere" verden og "slå ned på ""kommunmismen"".
Så kan vi diskutere oss blå; Er Russland verre enn NATO? Er kina bedre enn Afghanistan? Skal vi la et Europeisk land som Ukraina bli innvadert uten støtte? Er Ukraina egentlig så demokratisk? Hadde de flere LHBT+rettigheter enn f.eks Ungarn som er Russland-støttende?
Jeg tenker egentlig at måten dette blir møtt på av Europa og NATO er den beste og eneste måten foreløpig. 3. verdenskrig må unngås, atomkrig må unngås, og støtte må skje økonomisk og mekanisk og ikke med NATO-tropper. Men, jeg er smått bekymra for hvor lenge NATO klarer å holde seg unna. Både NATO og USA snakket om "Røde Linjer" i tidligere kriger, hvor bruk av f.eks kjemiske eller biologiske våpen var å "krysse den linja".