Jeg er nysgjerrig på om flere som har undersøkt litt har samme oppfatning som meg. Selv har jeg begrenset erfaring med psykedelika, (sopp og THC) men føler jeg kan relatere, i det minste, til intensiteten av opplevelsene. Fra naturens side, får man vel si, har jeg bred erfaring fra psykens påfunn, men mange aspekter av trippen føles totalt fremmed; som f eks at brukere med et tilsynelatende distansert og nøkternt forhold til opplevelsen plutselig slår inn på et spor av komplett overbevisning om ting de har sett.

Har lest mange rapporter og det tydeligste trekket for meg er at stoffet gir økt selverkjennelse. I hvert fall til de vestlige med huet i skyene, og kjelleren, og en historie av misbruk. Såfremt man ikke kødder og blander opplevelsen med en masse andre stoffer, går inn i det med det målet for øyet at dette skal være en helbredende opplevelse og kjenner til, fra før, at livet byr på vondt og godt. Er det ikke slik at dette fantasifremmende stoffet kan gi deg en mer kompilert forståelse av ditt eget livsløp?

Med balanseringen av de naturlige humørkjemikaliene, som det virker som resultatet av stoffet blir, så får folk liksom en gratis oppstramming, på ganske riktige vilkår, til å bygge videre på og lede livet på rett kjøl. Men stoffet alene er vel ikke nok til å hele langvarige psykiske lidelser og avhengigheter.

Er folk enige i den analysen?