Sitat av
bennnern
Enig, men jeg vil påstå at norske menn ofte ikke oppfordres til å vise risikoadferd over hode, men heller oppfordres til feighet og apati.
Kan du gi noen eksempler på dette, siden det skjer ofte?
Her tror jeg vi er uenige.Ikke om hørselsvernet, men om menn som viser følelser. Jeg tror ikke menn som faktisk snakker om følelser er så veldig ettertraktet. Incels er vel kanskje den gruppen menn som snakker mest om følelseslivet sitt og de mottar neppe ett høyt antall frierbrev. Menn som mener at menn burde snakke om følelser er nok derimot å foretrekke for kvinner i enkelte sosiokønomiske grupper. Det er en vesentlig distinksjon.
Jeg er helt med på at det er en lei tendens til å kalle menn sutrete når de tar opp helt reelle problemer. Det gjør kvinner ganske ofte, og det er en forbanna uting (de målbærer det jeg vil kalle giftige maskuline rolleforventninger). Men jeg tror altså at hva kvinner forventer og ønsker av menn også i noen grad er kulturelt betinget. Vi er også opplært med holdningen om at ekte menn ikke sutrer, og det er noe vi kan endre på hvis vi er bevisst på det. Det er vel ganske velkjent at det mannsidealet en jente har vokst opp med, f eks i form av en far, vil ha stor innvirkning på hvilke menn hun tiltrekkes av som voksen. På samme måte som at det en mann ser etter i en kvinne ikke er identisk nå som på 50-tallet, fordi kulturen ikke i samme grad dikterer hvordan en ekte kvinnelig kvinne er nødt til å være.
Menn forteller at de ikke liker å bli kalt toksiske og med det samme dukker det opp en horde av brautende ramboer som skal fortelle hvor totalt uanfekta de er av begrepet.
Det de brautende ramboene prøver å fotelle er at
INGEN HAR KALT DERE TOKSISKE. Det kan jo nesten virke som om du ønsker denne offerrollen?
Styggere eksempler tror jeg du finner i bagatellisering av utroskap og farskapssvindel
Dette tar du opp i diskusjon etter diskusjon, og har også prøvd å tillegge meg. Kan du vise til at farsskapssvibdel blir bagatellisert? Hvor da? Ett eneste eksempel, i det minste?
Personlig har jeg både opplevd å bli vekken av en blowjob etter en fest som jeg ikke samtykket til og ett ganske middels sexliv. Det første har egentlig ikke plaget meg noe som helst følelsesmessig, det er en situasjon som har brydd meg null i ettertid. Om jeg skulle snakket med noen om det andre tror jeg heller at jeg ville valgt en polsk håndverker enn en moderne norsk mann.
Det er jo et overgrep, men det er ingen grunn til at du skal måtte snakke om det om du ikke har behov for det. Men om du noengang skulle trenge å snakke om det, så håper jeg du kan gjøre det uten å føle at at det gjør deg mindre maskulin.
Sist endret av *pi; 28. april 2020 kl. 18:05.