Sitat av
Baron Lote
Det slår meg nå at jeg ikke har definert hva jeg legger i ordet vold. Det er da ikke nødvendigvis å slå barnet jeg snakker om, jeg snakker om det du så fint kaller maktbruk. Jeg beklager at jeg etter så mange ord skrevet har feilet med å definere det mest essensielle begrepet i diskusjonen. I min verden er maktbruk og vold begreper som begge sklir inn i hverandre, bare i forskjellige grad av alvorlighet. Min feil. Håper dog dere ikke tror jeg tar en easyway ut her, og jeg står fortsatt for det jeg har sagt bare i kontekst av maktbruk da, og ikke nødvendigvis direkte vold.
Du har tatt til orde for vold i ditt første innlegg, hvor du snakker om at å gi noen juling, ga deg respekt. Jeg er diametralt uenig i at du oppnådde respekt, men mer om det senere. Det er på ingen måte det samme å gi noen bank for uønsket adferd som du gjorde, og å ta en unge som er vrang i armen og dra de til middagsbordet, dra ungen i armen for å si unnskyld til noen de har mobbet, og lignende saker. Det er forskjell på å bruke vold som endemål og å bruke makt for at noen skal møte offeret eller sin uakseptable oppførsel og stå til rette for det.
Sitat av
Baron Lote
Videre er jeg usikker på om jeg er enig i at maktbruket ikke kan være forenlig med respekt. I en verden hvor jeg ser på vold som kult og viktig, er en verden hvor jeg også synes at den som har overvunnet meg, også fortjener respekt. Med andre ord, samme spill, men andre prinsipper enn det alle vi andre spiller. Et intellekt er vel og bra, men igjen tror jeg dere feiler å se helt hva jeg mener; vi er dyr med relativt enkle instinktive prinsipper. Det hjelper ikke å snakke mandarin til en en døv kineser.
Klart vi er pattedyr med instinkter, men det at noe er "naturlig" betyr ikke at det er bra. Du forvirrer hva som impulsivt føles riktig, med hva som faktisk er riktig når man har tenkt seg om.
Sitat av
Baron Lote
Jeg tror også at en reality check av den grad jeg snakker om kan være helt nødvendig, rett og slett for å riste individet ut av tankesettet sitt. At man får føle på kroppen konsekvensen av hva man har gjort. Og akkurat det er jo mer eller mindre det samme friske mennesker gjør når de blir forklart alvoret i det de har gjort. Angeren føles i kroppen, og først da også på et sosialt eller intellektuelt plan.
Så det du sier, er at man ikke trenger vold, da folk som blir konfrontert med sine dårlige handlinger vil føle anger? Det er hele poenget til de av oss som er uenige i at vold fører til positiv adferd. Om du leser mitt innlegg nøye, ser du at jeg kan være med på at vi må bruke vold - en som slår ned folk må kanskje bli slått ned for å slutte, men det vet vi alle. Som jeg sa i forrige innlegg er dette et spørsmål som dukker opp kun etter at man har gjort en masse feil i forkant, og følgelig kun en konsekvens av at alt har gått galt og man må bedrive skadebegrensning, ikke at volden er grei, eller ønskelig for den saks skyld.
For å vise at forskjellene mellom vold, respekt og frykt, skal jeg ta det noe banale, men instruktive eksempelet med diktatorer. Tror du folk fryktet å dø, eller hadde respekt for Stalin? Hva med Kim'ene i Nord-Korea? Saddam i Irak, Gaddafi i Libya, Pinochet i Chile og listen fortsetter. Det man får ved å utøve vold er frykt, ikke respekt. Det er en grunn til at vi i Norge respekterer hverandre i større grad enn andre samfunn, spesielt på tvers av klasseskiller. I andre samfunn finner vi at "respekt" enten avhenger av trusselen om vold eller sult, noe vi ikke opplever fordi vi er et nogenlunde egalitært samfunn, mens de andre er avhengig av servilitet og underkastelse. Å være redd for straff og dermed underkaste seg har absolutt ingenting å gjøre med respekt, men alt å gjøre med frykt.