Ok, skal prøve å få fram hva jeg mener her så rett fram som jeg klarer. Jeg har inntrykk av at dere overvurderer det intellektuelle og ikke tillegger nok vekt på det underbevisste, det instinktive i oss.

Hvis vi stiller et nytt eksempel, Relevant. I dette eksempelet har du ingen respekt for dine foreldre til å begynne med, heller ikke noen andre for den saks skyld. Du bruker fritiden din på å yppe bråk med de som er mindre enn deg og riper biler og tagger ned hus på din vei til butikken for å naske for kickets skyld. Du følger ikke noe utdanning tross at du bare går på ungdomsskolen og kunne trengt det som er av sosialisering. Ingen får deg til å gå på skolen, det er tross alt ingen som kan bestemme over deg (og i dagens samfunn har du så rett).

En dag setter mor og far deg ned sammen med lærer, helsesøster og psykolog. De forteller deg at det er slik at alle på din alder er lovpålagt å følge undervisning osv osv. Du undrer hvem de er til å fortelle deg hva du skal gjøre spytter mor i trynet og stikker derfra.

Du ser kanskje hvor jeg vil med dette. Dette er noe som er inngravert helt ned på cellenivå. Hele dette barnets virkelighetsforståelse bunner i en feil i forholdet mellom seg selv og samfunnet. På et intellektuelt nivå vil dette barnet aldri forstå hva det betyr at det bør begynne å oppføre seg. Uansett hva.

Nå er jeg, som sagt, på ingen måte noen forkjemper for vold. I enda mindre grad vold mot barn.

Dog. Barnet i eksempelet mitt vil om det får fortsette uten noen form for irettesetting, fort lede et liv med rus og kriminalitet for å få bukt med følelser som utilhørlighet, ensomhet og tomhet. Ingen vil tross alt ansette kødden. Og en ting er jeg sikker på, foreldrene til dette barnet vil avsky barnet, i alle fall en del av dem. Jeg skal ikke peke på psykologi 101 igjen, men om man har et minimenneske boende i kåken din som dag inn og dag ut pisser på deg og ikke bare ødelegger humøret ditt, men psykisk bryter deg ned ved å la deg forstå at du ikke duger til livets ultimate oppgave, vil du til slutt begynne å bygge negative følelser for barnet, og for livet. Det har da ikke noe å si at det er ditt barn, en del av deg vil mislike det. +-

Så barnet vil vokse opp til et sykt menneske, om du vil, hvor det aldri vil føle seg komplett. Mye mulig få egne barn og mye mulig spre elendigheten. For hvilke forutsetninger har denne personen for å vite hva kjærlighet og bra oppdragelse er. Elendigheten fortsetter.

Foreldrene sitter igjen med 20 elendige år, bitre og grå for tiden de har brukt på et rottent eple som aldri ble modent.

Hvorfor? Kanskje fordi vi har mistet noe essensielt på veien til utopia? Vi har våre øyne så godt klistret til den negative effekten av vold (eller x, putt inn sosialt og politisk ukorrekt oppførsel eller mening) at vi helt overser (y= en konsekvens av fraværet av x) implikasjonene det har å feks ikke ha noen form for forbilde eller noen form for autoritet eller disiplin i livet. Poenget mitt er kanskje at ja selvfølgelig er vold jævlig, men vet vi ett hundre prosent sikkert at alternativet er i alle tilfeller bedre bare fordi det står i pedagogikklæreboken?