Leste nylig American Psycho i sammenheng med en framføring og må si det var en liten opplevelse. Det med detaljerikdommen er litt interessant, og er en del av den underliggende samfunnskritikken. Ved dette konsekvente fokuset på det materielle gjør at mennesker og ting mister sine fundamentale forskjeller i Patrick Batemans perverte hedonistiske verden. Patrick Bateman lever det livet som må regnes som i den vestlige forbrukersamfunnet må regnes som utopitilværelsen, ideen om det perfekte, men i realiteten er det en dystopi. Patrick Bateman er ideen om det perfekte, en det er også alt han er. Denne overfladiske verdensanskuelsen og sitt fokus på den overfladiske status resulterer i en hovedperson uten dybde. Patrick Bateman viser tidvis redgjørelser som minner om selvinnsikt, men en person uten dybde har ingen kapasitet for forandring. Han er fanget i et tomrom, framprovosert av et evig statusjag.

Da Ellis skulle skrive boka hadde han bestemt seg for at denne skulle handle om den ekstreme konsumerkultueren til unge børsmeglere ved Wall Street. Etter å ha praktisert og observert deres denne livsstilen i to uker bestemte han seg for at hovedpersonen skulle være serimorder. Han fant det naturlig at dette overfladiske statusjaget kunne få en og annen til å bli gal. Det er lett å bli overveldet av de sadistiske mordene, naturlig nok, men fakta er at Ellis hadde kikket i CIA/FBIs filer om seriemordere for inspirasjon og måtte tone ned mordene derifra for at det skulle være realistisk. Det er ganske sinnsykt å tenke på om man har lest boka.

En bokanbefaling:
[CENTER][/CENTER]Fight Club
Skrevet av Chuck Palahniuk.

De fleste har vel sett filmen, og en god del har vel lest boka også. Men jeg gjengir et kort handlingsreferat allikevel. Hovedpersonen er en relativt ung og tilsynelatende suksessfull mann som sliter med insomnia som han prøver å omgå på diverse måter. Han begynner å gå på støttegrupper for folk med alvorlige sykdommer, og opplever her en følelse av å miste håp i samspill med folk som er døende - hvilket gir nattesøvnen tilbake. Han møter etterhvert på en mann ved navn Tyler Durden, med utradisjonelle og frigjørende tanker og ideer. Selvdestruksjon er den virkelige formen for framgang. Sammen åpner de Fight Club, der menn kan sloss mot hverandre for å få ut aggresjon og det de ellers savner i hverdagen. Dette viser seg å være et perfekt tiltak for dagens samfunn. Etter hvert utvikler dette seg til å bli en nihilistisk undergrunnsrevolusjon mot samfunnet.

Grunnen til at boka og filmen treffer mange så sterkt, tror jeg, er at den setter fingeren på en følelse av tomhet mange fra vår generasjon kanskje finner i samfunnet om vi ser litt nøyere etter. I tilegg til å være rett og slett jævlig fet. Teorien om at selvdestruksjon er svaret er interessant. Selvutvikling er en illusjon, det er først når du har nådd bunnen noe sterkere kan bygges opp igjen. Eks fra filmen: http://www.youtube.com/watch?v=parfr_d5wdY

Denne teorien utvikler seg til å et revolusjonsgrunnlag mot samfunnet som helhet. Denne filosofien har i dette perspektivet mange nihilistiske trekk. Man fornekter alle verdier og normer og stadfester tilværelsens meningsløshet. Nedbryting er veien til framgang. Det er tydelig at Tyler står for en radikal endring i bevisstheten og selvforståelsen til sine disipler. Denne endringen kan defineres som frigjøring fra materialismen og forbrukerrollen man blir marginalisert til. Og som mange vet byr historien på noen store twister.

Jeg synes alle som føler seg inspirert av filmen burde ta seg tid til å lese boka. Her kommer vi litt mer inn i hodet på Tyler Durden, spesielt ideene Project Mayhem blir tydeligere forklart. Det er mye filosofi og dybde i boka, uten at den blir utilgjengelig for den jevne leser. Anbefales til alle