I mange tilfeller er og en av grunnene til at folk ikke blir bedre nettopp det at de bruker for mye energi på å hjelpe andre enn å hjelpe seg selv. Det kan være en form for overkompensering fordi de vet de ikke har det bra men de «vil ikke» fungere dårligere, dermed presser de seg til det ytterste for å hjelpe til, og aldri si nei når de egentlig bør slappe av og bruke tiden på seg selv og egenpleie. Min bestevenninne er sånn. Hun sliter selv med spiseforstyrrelser, en mor med nylig Alzheimer diagnose, og veldig krevende jobber i media. Hun tar på seg mer og mer ansvar og er på randen av sammenbrudd. Hun gråter i armkroken min fordi hun er så sliten. Jeg gjør mitt beste for å støtte henne, men jeg og er jo ikke akkurat ukjent med å være plaget med psykiske problemer selv.

Jeg har regelrett både kjefta og tryglet henne om å si nei, si NEI jeg orker ikke. Har ikke tid, har ikke overskudd, hva som helst. Noen ganger klarer hun det og tar seg tid til å slappe av, men ofte gir også det henne dårlig samvittighet. Det skakke værra lett.