Er ikke bare bare nei.... Mange ting som hindrer meg i å svare. Skam for at jeg må si nei til ting, skyldfølelse fordi jeg føler meg som en dårlig og kjedelig venn, skyldfølelse for å allerede brukt lang tid på å svare, skam for å måtte unnskylde seg, skam for å føle seg syns synd på, skam for å forklare hvorfor, skam over å i det hele tatt slite, skyldfølelse for å i det hele tatt slite siden man sier nei til positive tiltak som å være med venner, føle seg dum over å avvise ting som kunne vært bra for en etter tekstboka, føle seg dum for å fortelle at man sliter, føle seg enda dummere når responsen på det enten er at man blir syns synd på eller en overfladisk yolo respons som bagatelliserer konsekvensen av depresjon fullstendig, man vil helst ikke være den personen som syter så det er lettere å lage som at alt er bra men at meldingen bare gikk i glemmeboka, og bare det å åpne en melding og forholde seg til det å svare på den grafser opp i alle disse smertefulle følelsene så jævlig så like automatisk som at man rykker til seg foten om man tupper tåa i dørkarmen så skjer det helt automatisk at man legger lokk på alle de følelsene for å minske smerten og lukker chatvinduet og later som meldingen ikke fins fordi det er for mye følelsesmessig å forholde seg til.
Det høres utrolig lett ut å si at man bare kan sende en setning om at man tar kontakt senere men med så mye på hjertet man egentlig vil si så klarer man ikke få sagt noe i det hele tatt..
Det var mye lettere for meg å svare venner når jeg var på intensiven etter organoperasjon i kroppen med friskt hue, enn å svare venner når jeg var suicidal hjemme i sofakroken.