Amen!

Da kan det hende vi egentlig forsøker å si noe av det samme, men sliter litt med å ta snittet av begrepene vi bruker og finne felles grunn. Jeg velger å fortsette ordvekslingen i håp om å gjøre det klarere hva jeg mener, og for at jeg skal forstå deg bedre. Vi burde nesten hatt vår egen tråd, da jeg har litt dårlig samvittighet for å kapre tråden med noe som kanskje få har glede av å lese

Jeg likte metaforen! Jeg er forsåvidt ikke grunnleggende uenig her, og som jeg var inne på med bevissthet som subjektivitetens faktum i seg selv, så er det klart noe form for perspektiv som surrer rundt her. Men jeg mener perspektiv kanskje er litt misledende. Jeg ville heller brukt ordet lokalisert, eller noe slikt.

For eksempel så har jeg litt vondt i skulderen nå etter å ha bært en tung pose hjem fra butikken, men hvorfor er dette "min" smerte? I hvilken forstand egentlig, og hvorfor er jeg den eneste som har direkte kjennskap til denne smerten? Spørsmålet virker litt forvirret, fordi det i realiteten ikke er noe "jeg" der som er klar over smerten - smerten oppstår simpelthen i bevissthet på det eneste stedet den kan oppstå, nemlig i konjunksjonen av akkurat denne skulderen og denne hjernen. Bevissthet er konteksten der objektene av opplevelse oppstår, og det er ikke noe annet sted de overhodet kan oppstå. Vi har all grunn til å tro at dette innholdet er avhengig av de fysiske strukturene i hjernen, så om vi kopierer din hjerne vil vi kopiere "ditt" innhold i et annet "felt av bevissthet" (i mangel på bedre ord). Snitter vi hjernen din vil vi også segregere bevissthetens innhold på helt absurde måter.

Men bevissthet er ikke følt av et subjekt i noen egentlig forstand. Det såkalte "split-brain" fenomenet illustrerer det ganske klart, synes jeg. Hvis jeg kirurgisk snitter hjernen min ved hjelp av callosotomi, får vi (minst) to uavhengig bevisste sinn, hvor begge er psykologisk kontinuerlig med sinnet som skriver dette innlegget. Hvis mine lingvistiske ferdigheter var fordelt mellom begge hemisfærene/hjernehalvdelene, ville begge disse sinnene husket å ha skrevet denne setningen. Spørsmålet om "jeg" lander i en av disse sinnene er fullstendig absurd, og hviler på illusjonen om at det er et "selv" som flyter rundt på strømmen av bevissthet som en båt vuggende på vannet. Det ser altså ut til at bevissthet som sådan ikke ser ut til å referere til noe subjekt i vanlig forstand, annet enn seg selv kanskje (?). Den er også delelig.

Konseptet med et selv, eller et jeg, som et slags subjekt som bevissthet refererer til blir med andre ord problematisk når vi møter hvor delbart et menneskelig sinn er i nevrologien. Et individs opplevelse av verden er tilsynelatende enhetlig, men kan deles opp jamfør "split-brain" fenomenet. Det er nok av absurde eksempler å hente her som vanskeliggjør denne tviholdelsen på et egentlig selv eller subjekt i noen enhetlig eller uforanderlig forstand. I tillegg virker det ikke søkt, med tanke på den enorme informasjonsprosesseringen som foregår i hver hemisfære, at en normal hjerne funksjonelt sett også er splittet i en eller annen grad. Uansett hva realiteten med delt hjerne fenomenet er, så setter det en spiker i kisten for vår intuitive og dagligdagse forståelse av subjektivitet.

Rent operativt, praktisk og "common sense" er jeg selvsagt helt enig her. Det gir fullstendig intuitivt mening og er funksjonelt effektivt å snakke slik. Hva jeg forsøker å gjøre er å stikke fingeren litt dypere, med fare for å bli helt gobbledigook (hei Vidarlo, jeg liker dette ordet!), og forsøke å sette søkelyset på hva dette "du", "jeg", "selvet", "subjektet" vi referer til egentlig er for noe. Jeg tror at fenomenet i bunn er illusorisk og ikke gir mening hverken ved møysommelig introspeksjon eller rent nevrologisk. Det er ikke noe egentlig subjekt tilstede, i hvert fall ikke som vi oppfatter et slikt subjekt eller et selv til vanlig.

Helt enig! Her merker jeg forøvrig at du er med på at det ikke er noe selv eller subjekt, men bare en opplevelse tilstede - uten at det konseptualiseres, føles, eller tenkes at det tilhører noen. Flaggermusen har ikke noe eierskapsforhold til sin strøm av opplevelse. And that is the point!

Ikke så mye å utsette på det her. Jeg er tilhenger av bevissthet som et emergent fysisk fenomen.


Ja. Fair. Poenget er at ved hjelp av f.eks meditasjon eller andre farmakologiske verktøy så rapporteres det at å komme seg helt “bak” bevissthetens innhold er fullstendig upersonlig. Anekdotisk sett føles det ikke ut som om strømmen av bevissthet skjer med noe eller noen. Det har vært mitt poeng hele tiden. Og da mister man også det opplevde perspektivet du snakker om, selv om alt av sanseinntrykk går inn i et fysisk system og fortolkes og integreres der. Dette synes jeg er godt tuftet i hvordan vi ser at hjernen fungerer, korrelasjonen mellom bevissthetens innhold og hjerneaktivitet, samt hvor delelig et sinn/en bevissthet ser ut til å være. Det er ekstremt kontraintuitivt å snakke om noe opplevd uten en som opplever, men det er altså ingenting i hverken nevrologi eller rent subjektivt sett ved dyp introspeksjon som peker hen på et konkret subjekt som utvetydig kan sies å være denne oppleveren.


Enig.

Det er klart. Som sagt over har også jeg en materialistisk tilnærming til bevissthet, som jeg forøvrig har til alt annet.

La meg nå prøve å oppsummere litt kjapt hva det er jeg prøver å skrive her. Pronomenet "jeg" er navnet vi i dagligtalen bruker på fornemmelsen vi har om å være tenkeren av tankene våre og oppleveren av opplevelsene våre. Det innebærer en slags fornemmelse av eierskap til et kontinuum av opplevelse, fremfor å simpelthen være dette kontinuumet. Jeg argumenterer for at denne fornemmelsen ikke har noe fotfeste nevrologisk sett, at det heller ikke kjennes slik ut ved nærmere introspektiv undersøkelse og at dette ikke er en nødvendig egenskap ved sinnet fordi det er mulig å selektivt interferere med denne fornemmelsen.

Med det sagt er det klart at det er noe i vår opplevelse vi velger å kalle "jeg", hvis ikke kunne vi aldri snakket slikt vi gjør om vår subjektivitet. Men det er ekstremt vanskelig, om ikke meningsløst, å pinpointe nøyaktig hva dette noe er. Jeg hevder videre at det selvet som påståelig skal være subjektet til opplevelse ikke holder vann.