Du svarer godt og saklig og off topic var det vel jeg som var først..

Men jeg kjenner meg ikke helt igjen i påstandene jeg skulle ha kommer med her.

Russland, og alle andre land i verden har en utnyttende elite. Og jeg er enig i at folket i Russland i liten grad har eierskap til sitt lands rikdommer. Det virker som det du sikter til er mine generelle synspunkter på hvordan det burde vært overalt. Men min utopi finnes ikke i Russland.

Det er kostelig at en russer kjøper opp McDonalds i hele landet for slikk og ingenting. Men ikke særlig rettferdig mot den jevne russer, helt enig.

Når det kommer til hvorfor jeg gjentatte ganger drar inn Nato og USA som "syndebukker", så er det fordi jeg mener at USA i nesten 70 år har dominert verden med militærkraft og kapital, på en måte som jeg ikke synes er spesielt sympatisk. USA er det landet som suverent har flest militærbaser på fremmed jord. Og for de fleste mennesker i verden har de ikke vært av det gode, men vært et imperium som i klassisk forstand har støvsugd dominanssfæren for ressurser. Vi i Norge har jo nytt godt av å være en vasall, men nytteverdien begynner avta.

Amerikanerne ville ha Ukraina inn i Nato, og Russland i sin paranoia, (men en paranoia som burde være lett å forutse på vestlig side) ble redd for Ukraina skulle brukes som springbrett for amerikansk invasjon av Russland.

For å legge brensel til bålet var det amerikanerne som sto bak kuppet i 2014 og også en voldsom oppbygging av det Ukrainske militærvesenet de neste 8 årene. Amerikanerne dikterte hvem de ville ha inn i den ukrainske regjeringa i 2014 og de sørget for militære instruktører fra natoland til å trene opp det Ukrainske forsvaret.

Alt sammen i skyggen av at Ukrainia sto overfor valget mellom tettere økonomisk samarbeid med EU eller Russland. Russland la frem den klart mest lukrative avtalen, rent økonomisk, og krevde i etterpåklokskapens lys mindre strategisk enn Eu(som proxy for USA og nato.)

Og Ukrainia valgte gå videre med Russland og å skrinlegge EUs tilbud. Men så skjedde altså det berømte kuppet. Et amerikanskorkistrert kupp over samme lest som i en rekke latinamerikanske og andre land ; amerikanerne liker ikke et sittende regimes lojalitet eller politikk og bestemmer seg for kupp om de får det til.

Det er ikke alltid de lyktes, men stort sett gjør de jo det.

Når det kommer til hvorfor Putin snakker om å bygge landet nå, vet jeg ikke. Men det kan jo tenkes at det er befriende med et vesten som åpent erklærer Russland så godt som en fiende. Han ser seg fri fra en rekke forpliktelser, rubelen har gått opp, og det samme har olje- og gasspriser.

Han benytter anledningen til å knytte bånd til en rekke land som kanskje endelig ser seg best tjent med å la forbindelser til Vesten ryke, la underkastelsens åk ligge, så og si. Mange føler seg nok slik sett nærmere Russland, som også har måttet la oss si tilpasse seg USA og Europa mer enn de har ønsket. De høye olje og gassprisene gir Russland en gylden mulighet til å gjøre en rekke land tjenesten å selge dem ressurser til reduserte priser.

Men først og fremst er det vel retorikk for å holde landet samlet i en tid som må anses å være et vinn eller forsvinn-scenario. Allikevel er det klart at forhåpningen for hele denne situasjonen er at dette er skjellsettende for det amerikanske grepet om verden, at dominansen snart er over.



Vi får se, Fulmen. Jeg tror nok hvorvidt de kjemper av egen fri vilje er et definisjonsspørsmål, og at akkurat dette spørsmålet får forskjellige svar ettersom hvem man spør. Min følelse er at frivilligheten og følelsen av en meningsfylt krig stiger jo lenger du kommer fra fronten. Aftenposten skriver jo også om hvordan soldater på fronten lurer på hvor det blir av våpnene vesten har gitt landet og hvor det blir av forsterkningene. Et forsvar som i all hovedsak er basert på infanteri må nødvendigvis ta vanvittige tap en krig som dette. Min følelse er at før de ukrainske ressurser er brukt opp, vil motivasjonen svinne henn på grunn av stadig flere døde kamerater. Det er vanskelig mønstre kamplyst hos soldater som skjønner det er store sjanser for at de ender opp i graven.

Jeg estimerer deg ikke.

Det er allikevel klart det er interessant at Russland kjøper våpen av Nord-Korea. Det første som slår meg er at Nord-Korea må være det landet i verden som brenner mest etter å eksportere, gjerne hva som helst. Russland fulgte jo lenge de amerikanskinitierte sanksjonene mot NK, og lot være handle med landet. Med den situasjonen som er oppstått så føler vel ikke Russland seg så kallet lenger, de har jo uansett amerikanske sanksjoner mot seg.

I og med at Russland er en av ytterst få kunder Nord-Korea har, blir vel ammunisjonen herfra raskt billigere enn å produsere hjemme. Husk NK er nummer en i verden på billig arbeidskraft; gratis!

Men jeg ville ikke regnet med at det betyr at Russland er på grensen av sin produksjonskapasitet, og maskinene går nok hjemme også. Det man får billigere et sted, handler man der.

Litt mer om dette med friviliighet; først kom Russland og Ukraina til enighet i Minsk-avtalen, Ukraina først og fremst for å ha tid til å bygge seg opp med tanke på en eventuell krig. Samtidig som Ukraina systematisk brøt med alle vilkårene i avtalen. Det er å anta at USA lovet dem mer enn de har holdt. Siden var det fredssamtaler i mars, og Ukraina var klare til å skrive under, men fikk beskjed av amerikanerne om å la være. Med begrunnelsen at Ukraina kunne regne med total seier og med diffuse lovnader om direkte militær hjelp.

Om premissene jeg har lagt til grunn over stemmer, synes jeg at Ukraina egentlig er lurt inn i krigen; i alle fall til å fortsette å kjempe en krig som er mye dyrere enn overgivelsen. For hva er det Russland har krevd fra starten? Krim er vårt og ikke bli med i Nato. Nå kommer nok dessverre enden på krigen til å være betraktelig dyrere i territorium, for jeg tror Ukraina taper. For ikke å snakke om kverningen av unge ukrainske menn i en krig som først og fremst handler om at amerikanerne vil diktere hva som skal skje rundt om i verden, også på steder man skulle tro betød svært lite for dem. Egentlig gir ikke deres innblanding noe mening annet enn som en del av en ambisjon om total kontroll over Russland, Øst-Europa og sentralasia. Men her har de nok bare bitt over for mye, er jeg redd.

Det finnes en rekke tenketanker i USA som bereder grunnen for amerikansk utenrikspolitikk, noen av de mest innflytelsesrike forfekter nettopp et slikt syn; de ønsker seg mer eller mindre verdensherredømme. Ikke direkte, slik at alle skal være amerikanere, men at andre land skal underkaste seg, og bare være en del av det amerikanske business-veldet.

Det kan se ut som den en gang fryktede domino-effekt-teorien nå kan slå til. Land etter land ignorerer amerikanske påbud, og øyner en tilværelse fri for diktat fra Washington DC. For oss i Norge suger dette balle, for vi har virkelig vært tjent med og tatt del i amerikansk ressursstøvsuging, og det kan jo også være noe av grunnen til vår presse følger amerikansk narrativ, og at vi føler oss lojale mot amerikanerne på alle måter.