Om man ser bort ifra hvor "cheesy" tittelen jeg har valgt er, så passer den ganske fint. Vil gi en vennlig advarsel om at dette ikke er en særlig oppmuntrende tråd, og om du blir lett påvirket av slikt så er det greit å snu nå. Jeg har bare lyst å skrive rett fra hjertet om noe jeg ikke er komfertabel med å snakke om til de som står meg nær. Jeg vil bare påpeke at familie og venner er fult klar over hva som skjer med meg og hva jeg har planer om å gjøre. Og selvom ingen ønsker at jeg skal ta mitt eget liv, så er det godt mulig det er eneste måten jeg kan unnslippe smertene jeg sliter med på daglig basis.

Jeg har slitt med tunge hodepiner fra tidlig barndom, og de har progressivt blitt verre etter tiden har gått, utallige leger og doktorer har prøvd å hjelpe meg uten noe særlig resultater, og jeg mener ikke de har gjort en dårlig jobb, men etter jeg ble voksen og mindre naiv har jeg mistet håpet på at noen kan hjelpe. Jeg føler jo lenger jeg går for å prøve å skaffe ett levbart liv, jo mer ressurser og tid tar jeg fra familien min som inderlig ønsker jeg burde vere bedre snart. Og det er ikke rettferdig mot dem heller. Min mor ser meg hver dag hvor jeg vrir meg i sengen og ikke holder ut, og ingen kan gjøre noe, det ødelegger meg helt.

I dag er første dagen på lenge hvor jeg har vert frisk nokk til å takle lyset på dataskjermen, og håper virkelig dette er riktig måte å bruke den dyrebare tiden før det starter igjen. Jeg skal bruke tiden etter jeg har skrevet ferdig til å høre litt musikk, og prøve å holde ut en dag til.

Min nåverende lege har sagt det er nye medikamenter mot kronisk hodepine, migrene og alt imellom, det er noe jeg har planer om å prøve selvom jeg ikke har noe særlig håp, for jeg gir ikke opp før jeg er 100% sikker at jeg har prøvd alt tilgjengelig for meg.

Jeg elsker min mor, jeg elsker min familie, og jeg elsker mine venner.