Akkurat som mange andre her, så hadde jeg en frittflytende fantasi. Men i blant manifesterte fantasiene og drømmene mine seg fast slik at de føltes virkelig - en illusjon - noe jeg faktisk trodde på, selv om jeg var minutter før faktisk hadde skapt alt dette med mine egne tanker. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg lot fantasien min løpe løpsk, hvor jeg i minuttet etterpå trodde jeg hadde drept mamma/pappa/en kamerat fordi jeg hadde spist en seigmann eller glemt å hoppe over dørkarmen. I blant måtte jeg løpe til kamerater bare for å sjekke om de var i live.

Jeg var redd alt da jeg var liten. Speil, skap, høyder, kiling, mørket under senga eller hva-som-helst som på noen måte kunne være skummelt. Og når jeg tenker meg om, så tror jeg det verste var en feberfantasi jeg hadde en gang da jeg var liten. Men det kan ikke forklares en gang.