Da jeg var sånn 8-9 år gammel bodde jeg en stund på en øy midt ute i Stillehavet. Rundt hele øya var det en vei som jeg ofte syklet på, og hvor jeg hadde lagunen på den ene siden og noen små hager og masse jungelkratt på den andre.

En dag skulle jeg sykle bort til kompisen min som bodde på andre siden av øya for å bade og samle eremittkreps. Mens jeg trallet avgårde kom det plutselig fire ville hester ut av jungelen som så helt gale ut i blkket. Villhestene holder normalt til inne på midten av øya og kommer sjelden helt ned til stranda, men denne dagen hadde tydligvis noe skjedd.

De løp rett mot meg, så jeg bråsnudde på sykkelen min og syklet alt jeg kunne andre veien. Men de fulgte bare etter meg som om de var besatt av et eller annet, og selv da jeg vinglet ut mot stranda og prøvde å sykle i sikksakk mellom noen palmer så galloperte de rett bak meg, i nøyaktig samme rute som jeg tok. Jeg trodde de skulle trampe meg i hjel, men i siste liten klarte jeg å kaste meg over et gjerde og inn i en liten hage. Jeg trodde jeg var trygg der, men straks jeg fikk reist meg kom det selvsagt en svær, sinna hund glefsende mot meg, så jeg måtte bare kaste meg rett tilbake ut på veien. Da var heldigvis hestene forsvunnet, så jeg satt meg på sykkelen og syklet alt jeg kunne hjem til foreldrene mine.

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen der. Jeg har vært utsatt for frihetsberøvelse og truet med tortur, men det har virkelig bare vært barnemat sammenlighet med å møte de besatte villhestene fra Polynesia.