Nå hadde det seg sist at sist gang jeg snakket med en utlending så snakket han faktisk ikke nok norsk til at de ble en vettug samtale. Han bare nikket på hodet og sa ja uansett hva jeg spurte han om.
Det frister jo ikke akkurat til gjentagelse derfor går jeg ikke konsekvent bort til alle utlendinger jeg ser og sier hei.

I tillegg så har vi jo sånne folk fortsatt forsvarer æresdrap og mener at homofili er en sykdom osv osv.
Dette er personer jeg overhodet ikke har lyst til å omgås dog jeg sier ikke at alle er sånn.
Men man blir en smule mere skeptisk.

Tok jo en utlendingsdame på fersken en gang i det hun drev og stjal og putta til under burkaen sin. Når jeg tok tak i henne brøt jo nesten helvette løs. Og ta på kona hans var vist dødsynd! og når vi ikke forstår hverandre heller særlig godt så ble jo forklaringen deretter og med det bråket som fulgte.
Derav når jeg har jente venner vil jeg fortsatt kunne ta dem på skuldern uten å få ali og hans 40 fettere etter meg og de roper både jihad og fatawa osv.

Det er trist og si men noen ødelegger for mange.
Jeg er selv skeptisk og hadde noen kommet bort til meg og sagt at det het roshbiff så hadde jeg automatisk blitt skeptisk pga navnet.

Om du absolutt vil føle deg hjemme er det vel ikke være en og ta seg en tur på grønland i oslo?