Hei, jente på 19 her.
Jeg har oppdaget at jeg har, og har lenge hatt, ustabile meninger om mitt eget utseende. Jeg opplever å ha både ekstremt dårlige OG veldig gode tanker om hvordan jeg ser ut i løpet av èn dag. Men det er enten eller, og ingenting i mellom.

Et scenario; meg på et kjøpesenter etter å ha brukt god tid på å sminke meg og funnet et pent antrekk:

Jeg føler meg fresh og dritdigg, tror at alle vil ha meg og får et stort behov for å eksponere meg selv/vise meg frem. Jeg tror oppriktig at alle ser på meg av beundring og at alle legger merke til meg på en positiv måte. Jeg føler meg selvsikker, smiler til folk og har en holdning og utstråling som jeg ellers ikke har. Det oppleves gøy å være rundt folk, og jeg blir mer pratsom og sosial.

...Helt til jeg ser speilbildet mitt i et vindu, går i et prøverom eller åpner frontkameraet. Da forsvinner alle disse tankene jeg hadde om meg selv. Som om det hele bare var vrangforestillinger, og at jeg nå "forstår" virkeligheten om at jeg er stygg igjen.
Jeg blir plutselig veldig usikker, redd for å møte blikk, redd for å treffe på bekjente, og blir generelt veldig lukket/avvisende.
Jeg blir kvalm av meg selv, for å ha trodd at jeg er noe, når fakta er at jeg er dritstygg og alle vet det. Jeg synker helt sammen innvendig.
Dette utløser en voldsom angst, og jeg må bare dra hjem igjen. Videre velger jeg å isolere meg hjemme til det går over, og til jeg får samlet krefter til å freshe meg opp igjen. (pynte meg fra scratch, så jeg føler meg bra)

SLIK HAR JEG DET HVER DAG!

Det skal sies at jeg er ekstremt utseendefiksert (som dere sikkert har forstått) og jeg måler min egen verdi i det ytre. Kan ikke noe for det og jeg beklager til dem som vil irritere seg over dette.

Dette er helt sikkert utrolig teit og latterlig, men for meg er det så alvorlig at jeg ikke lenger klarer skole eller jobb fordi det påvirker psyken min såpass mye. Det er så vanvittig slitsomt å ha det slik, og jeg kommer liksom ingen vei. Kan huske å ha hatt det sånn her siden jeg var rundt 13.

Vil også nevne at jeg er i behandling, med tett oppfølging. Bor på et psykiatrisk sykehus.

Sikkert rotete skrevet, men la gå. Er ikke særlig flink i å skrive tekster.
Finnes det noen der ute med gode råd, erfaringer eller lignende til meg? Vil sette meget stor pris på om noen tar seg tid :)
Vennligst ta hensyn til at jeg er veldig sensitiv til kritikk, men jeg tåler det om det er konstruktivt og skrevet på en godhjertet måte.