View Single Post
Anonym bruker
""
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Warning: triste greier

Skjønte aldri hvorfor alt var så trasig. Hadde et dårlig utgangspunkt, misbruk og omsorgssvikt gjennom hele barndommen. Jeg var redd og urolig hele tiden. Passivt deprimert barn og alvorlig deprimert tenåring. Livet var hardt, men jeg tenkte faktisk ikke så mye over hva det var eller hvorfor. Skjønte faktisk ikke at jeg hadde angst før jeg var voksen. Etter jeg lærte mer om angst gikk det opp et ly, aaaahaa, er det det det er, jeg har hatt det hele livet!

Å innse det var egentlig ganske tungt. Skjønte at jeg ikke skulle være sånn. Det er noe galt med meg. Jeg har nedi så mange svarte hull opp gjennom årene. Er så sliten av dette. Har fått smakt skikkelig på depresjon. Har du vært så deprimert at du er på den absolutte bunnen, det er ikke mulig å gå dypere? Du blir helt paralysert, alt er så bunnløst håpløst at hjernen din bare skrur seg av. Ingenting betyr noe som helst. Du rører deg ikke, fordi hvorfor skal du? Du er beseiret, ingenting du gjør betyr noe eller hjelper. Du sitter å stirrer i veggen i 6 timer fordi ingenting har verdi. Null livsglede. Bare å eksistere er vondt. Håp finnes ikke. Du legger deg ned på badegulvet fordi du ikke makter å gå til sofaen. Angsten og depresjonen bare tar helt. System overload.

Man skulle kanskje tro at det går an å snappe ut av det og gjøre noe. Men når man er inni det mørket føler man seg helt fanget. Det eksisterer ikke noe løsning. Man kan kanskje se annerledes på det i ettertid, men i det øyeblikket, nei.

Jeg er så lei av angst. Vil helst bare slippe. Det er nesten sånn at det ikke er verdt det. Men jeg går ingen plass fordi jeg er en sta jævel. Men kom igjen da! Skal jeg ha det sånn for alltid? Jeg innser at skaden skjedde allerede som barn, så jeg er egentlig dømt til dette.

Har vært i en konstant hasjtåke i 10 år nå. Alt får meg til å føle meg annerledes, ja takk! Har innsett at rus bare gjøre det verre. Selv om jeg hadde det ganske dårlig fra før av. Nå kommer flere år med bortgjemte dårlige følelser til overflaten og det er ganske demotiverende. Er det mulig å bli frisk frisk?

Hvordan skal jeg finne glede i noe som helst igjen? Uansett hvor bra jeg får det er fryktsystemet mitt ødelagt. Det følger meg overalt, alltid, uansett hva.

Hva gjør man når man når bunnen? Hva gjorde du da?
Vis hele sitatet...
Du er ikke alene.

Når du når bunnen har du vel egentlig bare to valg; bli igjen i tåken, på bunn, dømt til evig misnøye med deg selv og din situasjon, eller reis deg og gå alt faenskapet i møte. Det kommer til å være hardt, jævlig, ukomfortabelt og sa jeg jævlig?

Jeg har nådd bunn. Det er nesten et år siden jeg innså det.
Har enda ikke klart å reise meg, men vet at det er eneste mulighet.

Vi er ikke alene.