Skulle tro jeg hadde skrevet dette selv. Bortsett fra hva du skriver du har opplevd i barndommen (vondt å lese) kjenner jeg meg igjen i alle punkter. (Du skriver godt.
) Innså ikke at jeg var deprimert før jeg hadde starta på studiene.
Har brukt samme botemiddel
mer eller mindre i samme 10 år. Og alkohol
sporadisk siden før jeg kunne nyte det lovlig. Er sikker på at andre her i tråden har rett - det løser intet. Det har nok også utsatt en mulig løsning. Men har det gjort det verre eller har det latt meg holde ut og se ting fra andre vinkler? Høna og egget - jeg vet ikke.
Men nå til det positive:
Sitat av
Anonym bruker
Jeg er så lei av angst. Vil helst bare slippe. Det er nesten sånn at det ikke er verdt det. Men jeg går ingen plass fordi jeg er en sta jævel. Men kom igjen da! Skal jeg ha det sånn for alltid? Jeg innser at skaden skjedde allerede som barn, så jeg er egentlig dømt til dette.
"Nesten".
Du vil ikke nødvendigvis alltid ha det slik. Alt kan repareres. Ingen er dømt fra fødselen av. (Eventuelt, om du er kristen, alle er dømt til den samme lidelse og død, men skit samma.)
For min del innså jeg for en del år siden at jeg hadde totalt misforstått (ønsketenkning og propaganda) hvordan verden fungerer. Illusjonen raste sammen. På den ene siden så jeg lyset, på den andre var alt like ille som jeg hadde frykta og en god del værre. Og slik følte jeg meg også. Men siden har jeg arbeidet med å avlære min vranglære, og danne en ny forståelse av verden. Ikke der ennå, men ikke lenger i fritt fall. Her har det hjulpet mye å ha noen å kunne føre en fortrolig (både som i hemmelig og i ærlig) samtale med.
Hva gjør man når man når bunnen?
Ta den vel imot og plant føttene godt i den. Selv om brisen slutter å stryke deg og du sakner til det kjedsommelige så gjennoppnår du i det minste bakkekontakt og balanse.
Til inspirasjon:
Pink Floyd - Talkin' Hawkin
Alt vel