Fin tråd, Spirituell. Kan unektelig være lærerikt og tankevekkende.
Får vel dele en av historiene fra den dypeste avgrunnen av sjelen min. Det var en av disse dagene hvor solnedgangen glødet av gull og rosa nyanser. Det var noe av de vakreste jeg hadde sett, og sto i sterk kontrast til mine syke, forræderske indre demoner. Jeg visste at jeg burde ha snudd, og aldri sett meg tilbake. Min egen psyke var i ferd med å spise meg opp fra innsiden. Et idiotisk påfunn. En latterlig nedbrytende og direkte helsefarlig atferd. Det begynte med en beroligende, og deretter nok alkohol til å bli nokså ukritisk og sløv. Konsekvenser? Jeg ga svarte faen. Det handlet om så mye mer. En kork? To korker. Tre korker. Jeg avsluttet kvelden hos vennene mine med et svalestup mot en lampe som sto plassert i et hjørne. Hele kroppen kollapset som en sumobryter med hjerteinfarkt. På venstre side hadde kjeven min hovnet opp til dobbelt størrelse, men smerte var slett ikke noe jeg sanset i denne tilstanden. Jeg kunne like gjerne vært passasjer i en lastebil på vei rett mot en fjellvegg, og likevel fryktet jeg ikke det jeg burde være mest redd for av alt. Fullstendig desorientert og halvpsykotisk. Jeg hadde blitt kjørt hjem, og burde absolutt ha kjent igjen omgivelsene mine. Det gjorde jeg slett ikke, og prøvde å stikke av. "Jeg må hjem, jeg må hjem!", messet jeg. Noe som var utrolig forstyrrende og skummelt for alle som var i nærheten.
Det var dog ikke så lenge jeg klarte å holde meg på beina, og da jeg ble dyttet ned i en sofa besvimte jeg momentant. Der lå jeg bevisstløs og uten en sjanse til å klare å bevege hodet mitt. Hadde uten tvil blitt kvalt av mitt eget spy hvis jeg var alene i denne tilstanden. Jeg husker så klart ikke særlig annet enn bruddstykker fra de resterende timene. Våknet veldig brått midt på svarteste natta, og husket i alle fall hvor hardt jeg hadde driti på draget. Så meg i speilet, og likte slett ikke synet som møtte meg. Jeg så fullstendig gal ut. Pupiller så store som grytelokk og hår som sto til alle kanter etter å ha danset tango med både gulvet og sofaen. Timene bare sneglet seg avgårde, og jeg reflekterte over hendelsen. Det var grusomt. Å innse hva slags destruktiv atferd man har pådratt seg og til hvilken nytte? Ærlig talt. På tide å skifte spor, og det noe så forbanna fort. Det er ikke brått så sikkert at man er like heldig neste gang. Idiotiske påfunn og negativ tankegang er ikke noe jeg ønsker at skal kunne koste meg livet. Og det er kanskje noe dere der ute kan ta lærdom av også? Så klart blir verden et urettferdig møkkasted hvis det kun er slike ting man setter i fokus. Men hva med alt det andre? Hvorfor ruser man seg fra sans og samling? Det er svært ofte problemer som ligger under overflaten, i alle fall. Slik har det vært med meg. På tide å se fremover, med andre ord. Gi slipp på det vanskelige som hører fortiden til. Alt dette er på eget ansvar, tross alt.