Merkelige greier. Aldri tenkt over dette i det hele tatt. Når jeg reiser alene så skjer det aller meste solo. Eller alt starter solo. Noen ganger så blir det til at man likevel kommer i snakk med andre. Andre ganger ikke. Også hjemme har jeg gått ut på restaurant alene. Og kanskje tatt noe godt i glasset i baren etterpå. Pub er også helt ok alene. Nattklubb er jeg ingen fan av med eller uten venner. Vært på kino alene og det går helt fint, ja nesten å foretrekk. Kino er jo uansett en merkelig venneting. Møtes utenfor kinoen kvarter før filmen, hilse, handle godis og finne plass. Se film, gå ut snakke litt sammen utenfor si ha det bra og så rusle hver til sitt. Tidsmessig har man brukt kanskje 2-4 timer totalt fra man dro hjemmefra og til man returnerer. Men stort sett all tiden er brukt uten å snakke sammen. Spesielt i mine øyne. Da bruker jeg heller 2-4 timer og har en skikkelig god samtale enn å møtes for å gå på kino.

Når jeg nå begynte å tenke over det så merker jeg at det plutselig kjennes litt kleint ut å spise alene ute. Selv om jeg har gjort det ofte. Aldri tenkt over hva andre måtte tenke om det at jeg spiser alene. Men nå merker jeg at folk naturligvis vil tenke at jeg er en ensom taper uten venner som må spise alene. Kanskje spinner de videre på tanken. Hva er det som gjør at hxn er uten venner? Dårlig personlighet? Kjip person? Kanskje en som lyver eller stjeler? Bare raringer som går alene vel?

Kan aldri huske at jeg har reflektert over det om jeg har sett noen spise ute alene. Så hvorfor henger jeg meg nå opp i hva andre måtte om meg? De tenker jo sikkert ingenting, de har nok med sitt. Er opptatt av praten og øyeblikket rundt border sitt.