Verden er et forvirrende sted. Shit skjer i bunn og grunn ganske tilfeldig. Dette kaoset er ikke kontrollert av noen, selv USA med alle sine ressurser vil aldri være i stand til å styre verden - det er for mye å holde styr på, for mange tilfeldigheter og blindsoner. Det er en av faktorene som bidrar til konspirasjonsteorier - mennesker prøver å finne et mønster og danne en forståelse av hendelser som er svært vanskelige å forstå seg på. Man finner opp hypoteser med en viss grad av troverdighet for å skape en følelse av kontroll i en verden som egentlig er utenfor din kontroll.

Det føles tryggere å "vite" at Bill Gates prøver å ta over verden sammen med kinesiske myndigheter som slapp ut COVID fra laboratorier, mens Bush sendte passasjerfly i retning WTC enn at det kan eksistere svært dødelige og smittsomme sykdommer der ute som ingen har peiling på eller at veldig overbeviste mennesker plutselig kan angripe nabolaget ditt uten at du forstår hvorfor.

Du "vet" = du har en viss "kontroll" og tror at du er mer forberedt.

VS

Ting skjer av kompliserte årsaker = du er i mørket, du er sårbar.

En annen ting med konspirasjonsteorier er at man får en følelse av å være spesiell. Du "vet", du er smart, annerledes, the boy who understood, mens alle de andre sauene sover og aner ikke at de venter på å bli slaktet. Føles nice å ikke være en del av flokken, egoboost av dimensjoner. Enkelte mennesker har ingenting annet tilgjengelig for å holde selvtilliten noenlunde gående.

Konspirasjonsteorier har større sammenheng med psykologi enn intelligens. Med det sagt vil allsidig intelligens, kritisk tenkning, kunnskap og selvinnsikt beskytte en gitt person fra å havne i kaninhullet. Det er også viktig å poengtere at enkelte konspirasjonsteorier har endt opp med å være sanne, så man må nesten ha en konkret person med en konkret teori fremfor seg for å bedømme om vedkommende er på bærtur. De fleste er på bærtur da.