Jeg har slitt med periodevis depresjon i 10+ år og den vil ikke slippe taket. I år har det vært ekstra ille, og jeg merker at jeg snart ikke makter mer. Har gått mine runder i terapi både hos BUP, DPS og privat psykolog, og står nå uten behandler. Jeg vet det koker i psykiatrien og jeg føler ikke for å ta opp plass som pasient når jeg uansett responderer dårlig på terapi. Privat psykolog er svindyrt, ting går for tregt fordi jeg sliter med å åpne meg og jeg syns ikke det er verdt pengene. Hadde kanskje fungert om jeg klarte å være helt ærlig om følelsene og tankene mine, men fikser det ikke. Sier A men ikke B og går rundt grøten for å unngå å snakke om det som egentlig er problemet.

Har tenkt at jeg burde prøve antidepressiva igjen. Men jeg skal innrømme at jeg har lite tro på medisiner, siden jeg ikke har noe særlig god erfaring med det. Har stått på det meste av SSRI tidligere, men det er nærmere 10 år siden jeg gikk på Fontex og Cipralex. Med andre ord husker jeg ikke så godt effektene, men jeg vet at jeg brukte Cipralex en stund. Har ellers prøvd Sarotex, Seroxat og Zoloft. Mener jeg har gått på Cipramil en periode også. Wellbutrin har jeg gått på i to lengre perioder, og jeg husker at de fungerte greit i starten, men så avtok effekten.

Jeg har hele tiden tenkt at roten til depresjonen sitter i tankemønsteret mitt og at jeg må bruke verktøyene jeg har fått av psykologer, men jeg sliter med å ta dem i bruk. Tenker nå at antidepressiva kanskje kan være en drahjelp, men innerst inne har jeg ikke troa, og er redd det vil påvirke eventuell effekt av medisinen (ja, jeg har antydning til holdning om at mesteparten av virkningen man får av antidepressiva er placebo). Hovedproblemene mine er manglende livsglede, jeg finner ikke glede i noe som helst, klarer ikke holde på hobbyer og interesser, ser på alt som meningsløst, selvhat og i perioder angst. Er veldig dyster. Ser ingen meningen med livet, klarer ikke sette mål, tenker ikke langt frem i tid fordi jeg tenker at jeg uansett ikke vil være her da. Har eksempelvis tenkt hver eneste nyttårsaften de siste årene at jeg ikke kommer til å være her hele kommende år (men joda, sitter jo her enda). Null håp (kun i gode perioder, som sagt blir det færre av dem og de er også kortere). Våkner hver morgen med en klump i magen og en følelse av at det her livet er så jævla lite verdt.

Et annet problem jeg har, er at jeg ikke ønsker vektøkning. Det kan ikke skje. Og jeg vet at det hovedsakelig er økt matlyst som fører til vektøkning, men en lege jeg snakket med bekreftet at det kan skje metabolske forandringer i kroppen som vil gjøre at vekten uansett vil stige litt, selv om energiinntaket ikke øker. Dette gjaldt dog ikke antidepressiva, men antipsykotika, mulig det ikke er samme greia for antidepressiva. Dette skremte meg uansett litt. Jeg er nysgjerrig på Remeron, men blir skremt av alle historiene jeg har lest om vektøkning fra de som har erfaring med medisinen. Jeg blir ikke mindre deprimert av å legge på meg, det er ganske viktig at vekten min ikke øker.

Noen som har funnet en antidepressiva som faktisk hjelper litt og som har gjort en forskjell? Vil gjerne høre andres tanker og erfaringer. Jeg er ganske rådvill og jeg er drittlei. Åpenbart skjønner jeg at medisinen ikke kan gjøre all jobben, men det er langt mellom de gode periodene hvor jeg klarer å bruke de mentale verktøyene jeg har, og om antidepressiva kan være gulroten så er jo det bare bra.