Jeg har fått tilgang på sopp (fra pålitelige kilder, verdt å nevne), type meksikansk cubensis, klassisk magic mushroom, altså. Av en eller annen grunn tørka, pulverisert og bakt inn i sjokoladekonfekt, ca 1 gram per stykk. Jeg har oppbevart dem i kjøleskapsdøra i et par uker, i påvente av at ting ligger til rette.

Grunnen til at jeg skriver her (jeg har lest mye på forumet over flere år, men ikke opprettet bruker før nå i det siste), er fordi jeg ønsker å høre andres erfaringer, få noen råd og kanskje justere litt på egne forberedelser og forventninger.
Jeg kan fort nevne at jeg har lest gjennom veldig mange tråder her inne, både de som informerer og advarer. Jeg har de siste par årene snakket med mange som har erfaring, jeg har lest så mye forskning jeg har kunnet komme over, sett et utall Tedtalks med kritiske briller, og jeg føler meg relativt velinformert og trygg i min avgjørelse, samtidig kan man aldri bli for informert heller. Derav posten min her.

Litt om meg og grunnen til at jeg har bestemt meg for å teste sopp.
Jeg er ei dame på 41 år, lever et ganske stabilt liv i et stabilt ekteskap med trygge folk rundt meg. Både jeg, mannen min og de fleste i omgangskretsen vår er gamle freakere/alternative folk, men som mer eller mindre har kulan litt ned de siste åra.
Jeg har eksperimentert med mye rart tidligere, og har stort sett ingen spesielt negative opplevelser, jeg har nok ikke stort potensiale for avhengighet, om man ser bort fra kaffe og sigg, og per i dag er jeg mer en sosial alkoholkonsument, selv om det meste av dagene som festløve nok er forbi.
Jeg vet det ikke er noe i psilocybin som fører til avhengighet, men jeg tenkte det var ryddig å nevne at mitt forhold til rus er veldig avbalansert. Jeg gikk dog på en knips-smell tidlig i tjueåra, men har ingen andre mén av det enn en sprø historie for ettertida. Bortsett fra det er jeg så å si psykedelika-jomfru.

Greia mi er at jeg har hatt tilbakevendende depresjoner siden tenåra, jeg har tidvis slitt med sterk angst og panikkangst.
I mange år har jeg prøvd flere behandlingsformer: flere type antidepressiva (som enten har gjort meg likegyldig eller tjukk), samtaleterapi (som føles bra, men som ikke egentlig løser noe), og jeg har lenge tenkt at, ok, så dette er kronisk. Det får jeg bare leve med.
Det har forsåvidt ikke vært så voldsomt de siste åra, men det har gått over i en generell nedstemthet som er som et klamt og ekkelt teppe som bare legger seg over hode og hjerte. Jeg føler ikke så mye glede over ting, jeg er tiltaksløs, og føler meg ofte ganske frakobla fra verden.
Angsten har også gått mer over i en generell tilstand. Jeg lever greit med den, og det er stort sett agorafobi som jeg bare må kvitknoke meg gjennom når den er for påtagelig.
Ellers er jeg en temmelig sterk og rakrygga person, det er ikke sånn at jeg er sengeliggende på noen måte, jeg har gode følelser rundt min egen personlighet, og er trygg på det jeg har rundt meg av folk og omgivelser.
Men allmennfølelsen er den av å være flat og lei.
Det står altså ikke om livet; jeg har aldri vært suicidal, og verken jeg eller noen i min familie har opplevd psykoser eller noe som ligner. Jeg vet dette er risikofaktorer som bør tas med i beregninga når man vurderer å prøve psykedelika, så jeg nevner det.

Tanken begynte med at en venn av meg snakka om det for et par år siden, at han hadde klart å dra seg ut av disse moderate, men vedvarende depresjonene som hadde tatt den generelle livsgnisten ut av ham. Han hadde testa fleinsopp, og følte at hele skiten letta, at han var kobla på verden igjen, og kunne sette pris på ting han før ikke hadde orka å forholde seg til. Jeg begynte å legge merke til at flere enten hadde testa, eller snakka om å teste, av samme grunn. Dette som pleide å være noe jeg så på litt på som en hippie-greie folk jeg kjente tok for å få fete halliser, begynte med ett å fortone seg som noe mer, og jeg bestemte meg for å utfordre gamle fordommer.
Så da begynte min quest for å finne ut alt jeg kunne om virkningen av psilocybin mot depresjon, og jeg må si at vektskåla etterhvert veide så tungt på den positive siden, at jeg etter mye om og men tok avgjørelsen. Risikoen fremstår såpass marginal, at jeg føler det er verdt det, selv om det ikke skulle funke. Og personlig føler jeg at både cipralex, sobril, truxal og hva enn annen drit jeg har under statens velsignelse putta i meg, har gjort mer skade enn gagn.

Jeg har allerede plukka ut et sted ute i naturen, jeg har ei venninne som vil sitte med meg - ei jeg er 100% trygg på, som jeg kan være sårbar og teit overfor, og som selv er både åpen og generelt ruspositiv, og synes det er en ære at jeg har spurt akkurat henne. (Selv om hun ikke kommer til å ta det selv, ettersom hun har barn, og har lit noia på egne vegne).
Jeg har tenkt på ting som hvilken musikk jeg skal putte i spillelista, at jeg skal ta med meg penn og papir. Jeg vet ikke hvordan man forholder seg til mat når man er på tur (det er vel ikke som med munchies på kakedeig når man er stein, liksom). Men jeg har notert meg at jeg ikke skal ut på tur på tom mage, og at det kan være en fordel å ha med noe ingefær mot eventuell kvalme. Men jeg tar mer enn gjerne mot tips om hva som bør ligge i sekken for den best tenkelige opplevelsen. Og alle andre tips og råd på veien!

Takker ellers for et flott forum! Sykt mange oppegående og fine folk her! <3