Artist: Supertramp
Album: Crisis? What Crisis?
Sjanger: Rock/Art-rock/Progrock
År: 1975

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/f/f5/Supertramp_-_Crisis.jpg

Side one
"Easy Does It" – 2:18
"Sister Moonshine" – 5:15
"Ain't Nobody But Me" – 5:07 (Lead vocals: Rick Davies)
"A Soapbox Opera" – 4:54
"Another Man's Woman" – 6:15 (Lead vocals: Rick Davies)

Side two
"Lady" – 5:26
"Poor Boy" – 5:07 (Lead vocals: Rick Davies)
"Just a Normal Day'" – 4:02 (Lead vocals: Rick Davies and Roger Hodgson)
"The Meaning" – 5:23
"Two of Us" – 3:27

Aaah.
Jeg har aldri forstått hvorfor dette bandet har havnet sånn i bakgrunnen. Supertramp er kanskje mest kjent for albumet Breakfast in America (1979), med kjente singler som "The Logical Song" og tittelsangen "Breakfast in America", men Supertramp har så vanvittig mye mer å by på.
Crisis? What Crisis?, Supertramps fjerde album, var for min del kjærlighet fra første stund. Jeg fant CD-en i min fars samling, og siden har den aldri vært tilbake i hyllen hans. LP'en fikk jeg også gravd frem, og den står som et trofé øverst i hyllen på soverommet.
Det kreves ikke noen spesiell forkjærlighet for progrock, eller rock for den del, for å kunne nyte dette albumet fullt ut. Det er så overveldende mye å ta fatt i i dette humørsvingende musikk-mesterverket. Crisis? What Crisis? høres til tider ut som det er planlagt ned til minste detalj, med gatelyder og forsiktige, godt gjemte klipp fra kjente taler - for så plutselig å bli forvandlet til en rålekker jam der noen spontant bestemmer seg for å trekke både saksofon, obo, tverrfløyte og munnspill ut av intet og blåse ut en solo her og en solo der, uten at det blir for mye av den grunn.

Jeg har fremhevet de sangene hvor jeg som oftest befinner meg i høyeste grad av euforisk, heftig ekstase og må sprette ut av sofaen for å danse rundt på stuegulvet i luft-saksofon/gitar/piano-manér ("Ain't Nobody But Me"/"Another Man's Woman"), eller kan lene meg tilbake i sofaen og felle en liten tåre over den vakreste (og forsåvidt eneste) obo-soloen jeg noensinne har hørt i rock-sammenheng ("Two of Us"). Rick Davies' og Roger Hodgons unike stemmer skuffer aldri, de heller.
Jeg vil unne alle og enhver å få høre dette albumet på et skikkelig lydanlegg, med intet annet å bekymre seg for enn en eventuell plassmangel for en plutselig vill danse-slæsj-luft-gitar/bass/saksofon/piano/munnspill/fløyte-solo-trang.

Dette albumet er absolutt verdt et lytt eller to, for dem som ikke kjenner det allerede! Skuffer garantert ikke.