Jeg har alltid vært veldig selvkritisk til mitt eget rusforbruk. De gangene det har blitt litt i meste laget har jeg sittet på nedturen og tenkt at nå er det på tide å kuln noen måneder. Dette har stort sett gått knirkefritt. Når jeg bestemmer meg for å ta en pause, så tar jeg en pause. Det er ikke noe som er mer patetisk enn folk som sier de skal kuln og rocker på etter noen få uker. Ikke bare pga. hvordan andre ser på dem, men også hvordan de ser på seg selv. De fleste finner selvfølgelig på unnskyldninger på hvorfor de skal sprekke og greier å opprettholde et "positivt" selvbilde, men det er uaktuelt for meg. Skal sies at jeg har vært på nippet flere ganger til å avslutte pauser, men har 90% av gangene greid å holde meg.

De siste 3 månedene har jeg ikke rørt rusmidler. Jeg har alltid respektert det jeg driver med og alltid prøvd å gjøre det meste ut av en tur. Likevel endte jeg opp med at det å ruse seg nærmest ble en rutine. Ikke at jeg tok dop så alt for mye, men det ble fort en gang i måneden. Noen ganger mer, andre ganger mindre. Det å ta dop skal ikke være en rutine. Hver gang skal være en fantastisk opplevelse som virkelig skrur knotten din og lar deg leve til det maksimale. Misforstå meg rett, så og si alle rusopplevelsene mine går under den kategorien, men hvor lenge ville de gjort det om jeg hadde fortsatt i samme tempo? Det morsomme er at mine beste venner, som jeg deler brorparten av mine opplevelser med, hadde kommet til samme konklusjon på egenhånd.

Alt i alt har jeg stort sett fått veldig mye positivt ut av mitt rusforbruk, men jeg hadde beveget meg litt bort fra de "hellige" reglene jeg satte da jeg startet med dop. Eneste virkelig negative jeg har opplevd er en svak form for hppd og en liten periode med depersonalization som følge av det. Dette var noe jeg hadde forårsaket og derfor var det noe jeg måtte ordne opp i. Var hardt å bite i det sure eple, dra på jobb, holde på med hverdagens trivialiteter og leve så normalt som mulig, mens jeg tenkte meg ut av det. Selv om det var ganske tøft i starten føler jeg at jeg kom ut av det som en styrket person. Jeg beholdt roen, jeg tenkte, grublet og funderte, og jeg alene var ansvarlig for å komme meg ut av det. Ganske spesiell og (veldig) positiv følelse. Det skal sies at det var noen temmelig spesielle uker ettersom jeg skjønte bredden av hvor ekstremt fucka konseptene virkeligheten, mitt ego, universet, etc. er. Gikk rundt med mange dype og eksistensielle tanker. Hppden er der fortsatt, men den er på vei tilbake og er så svak at jeg ikke tenker over den i det hele tatt.

Men til poenget. Ble litt revet med.

Har tenkt til å fortsette pausen fram til nyttår. Tenkte det ville være interressant å se på hvordan mitt forhold til sterkere rusmidler er da. Se hvor keen jeg er på å fortsette og da i hvilket omfang. Kommer antagelig til å fortsette, dog ikke like mye som før. Alt i alt kan jeg ikke si at mitt syn har forandret seg nevneverdig, men jeg tror det kommer av at jeg alltid har hatt et nøkternt forhold til kraftigere rusmidler.