Absolutt, men jeg tror den eneste måten man egentlig kan tilrettelegge for dette i noen som helst relevant grad er å gi farmasøytisk industri gode kår i Norge. Når man skal hive seg rundt og redde dagen fordi det brenner på dass, så er det litt sent å øke inntakskvota på farmasistudiet...

Det er noen ting her i livet folk alltid undervurderer. En av de er hvor gjennomregulert og tungrodd farmasien egentlig er. Det er slike ting man ikke tenker over at er en greie før man begynner å krafse i det. Men ta et praktisk tilfelle: Si en pasient fikk et kontrastmiddel i forbindelse med en medisinsk scanning i 2013 og du av en eller annen grunn ønsker å grave i det. Ikke bare kan man finne ut hvilket stoff pasienten fikk, hvem som satte sprøyta og når og hvor stoffet ble produsert, selv om det var for 8 år siden. Neida. Hvis du går videre til produsenten kan du få vite hvem som stod for hvert enkelt steg av tilvirkningen den aktuelle dagen produksjonen fant sted. Du kan få vite hvilken batch med råvarer som ble brukt, hvilken plasser disse passerte på sin vei fra opprinnelsesland til produksjonsfasilitet, hvem som tilførte råvarene til systemet og hvem som utførte vedlikehold på produksjonsutstyret året i forveien. All den infrastrukturen som ligger under farmasien er vanskelig å se fra utsiden: alle de menneskene, kompetansen, rutinene, sertifiseringene, kontrollmekanismene... Dersom du har en stor sektor, og aktivt og pågående arbeide mellom akademia og industri, så ja - da kan du "hive deg rundt" ved behov og reallokere ressurser. Men da må de ressursene først være på plass. Inntrykket til hvermansen er derimot at hvis du ba Jotun og Borregaard begynne å lage medisiner, så kunne de ha bygget om laboratoriene sine og hyra inn relevant kompetanse innen noen måneder.

Norge burde egentlig satse tungt på farmasi uansett hva man måtte mene om samfunnssikkerhet: Vi har et høyt utdanningsnivå, stabile politiske forhold, lav korrupsjon og nyter generelt høy tillit internasjonalt. At vi har et høyt lønnsnivå er ikke så viktig, for det er ikke lønningene til de ansatte som gjør medisiner dyre. Hvis vi først skal omstille oss for fremtiden og investere oljepengene i noe, så er farmasi et av de områdene hvor vi imo har muligheter til å bygge oss opp som en relevant faktor. Det bør her bemerkes at den nokså tunge pågående satsingen på livsvitenskap i akademia er en gledelig utvikling i så måte, selv om det ingenlunde er nok alene. Så får vi bare håpe at skiftende regjeringer ikke står på bremsen om en liten håndfull år, sånn som de gjorde med Mongstad.