En ting som forøvrig ofte undervurderes når man snakker om atomvåpen er produksjon av bombematerialet. Type: Hadde IS fått tak i tilstrekkelige mengder av uran av bombekvalitet, så hadde de klart å lage en atombombe. Det er ikke trivielt, men med litt innsats og fysikkompetanse er det fullt mulig å lage noe samme kategori som Little Boy (Hiroshima). Designet er velkjent og velutprøvd.

Å anrike uran eller fremstille plutonium, er derimot jævla vanskelig, selv om man har god forståelse av prinsippene. Industriell kjemi er alltid mer utfordrende enn laboratoriekjemi på grunn av omfanget, og kjernekjemisk industri er helt enkelt et helvete å forholde seg til - og her er fissible materialer i en særstilling: Vann er som kjent en utmerket moderator, og vann er det eneste aktuelle løsemiddelet å benytte når du jobber med saltløsninger i stor skala. Å forholde seg til væsker som er giftige, etsende og eksplosive er selvsagt en del av hverdagen, men her snakker vi om stoffer som kan bli spontant superkritiske under temmelig uforutsigbare forhold. Du kan for eksempel havne i en situasjon der noen tønner med væske, som alle holder et svært komfortabelt aktivitetsnvå, plutselig finner ut at de egentlig er en improvisert atomreaktor når de plasseres litt for nære hverandre. Folk har blitt drept fordi de skrudde en røremaskin av - væsken var dyttet langt opp på siden av beholderen på grunn av omrøringa, og når den fikk falle til ro igjen var endringen i formen nok til at det ble liv i stua. Folk har imidlertid også blitt drept av å skru røremaskiner på - et tynt oljelag med oppløst moro fløt oppå vannfasen, og når vannet ble dyttet ut og opp sank oljesjiktet sammen til noe som minnet mer om en ball i midten, hvilket var nok. Og ikke få meg til å starte med alle problemene som er befattet med å lage plutonium i en breeder-reaktor!

Å lage atomvåpen uten å i det minste forurense omgivelsene med radioaktivt avfall tror jeg nesten ikke er mulig.