Så absolutt. Jeg jobber og prøver å stå på hver dag men så fort jeg kommer hjem gjør jeg bare idiotiske ting, ting føles aldri bra nok uansett hva faen jeg gjør. Er ikke meningen å sippe faktisk men blir nå litt sånn nå, greit å skrive litt uansett. Min dårlige samvittighet kommer vell av at jeg trer på en maske og gliser dem i trynet mens jeg forteller hvor jævla godt jeg har fått det etter jeg flytta for meg selv og begynte å jobbe, mens innerst inne vet jeg at det bare er løgn og alt jeg egentlig har gjort er å skuffe dem til de grader. Samtidig gjorde det vondt verre sist gang de fikk høre om ''hasj-sprøyta''. Da skulle alle instanser kobles inn, inkludert tanta mi og da ble dette videreformidlet til mitt søskenbarn som forklaring på hvorfor ''gullgutten'' ikke hadde vært å se på hytta lengre, selv om jeg var en relativt fornøyd kar som nettopp hadde fylt 19 år, nettopp oppdaget utelivet og andre hobbyer i helger. Klarer nesten ikke snakke om mine søsken (lillesøsteren min stakkar hadde blitt redd trygge storebror, husker bare hvor skummelt jeg synes ordet ''hasj'' var) Jeg er så utrolig glad i dem, men nå får jeg panikk å rykninger i øynene så fort jeg ser dem. Vi som var en sammensveiset familie ble revet i fillebiter over en jævla hasjklump jeg såvidt røyka på. Vet at min mor sine intensjoner var gode og derfor sliter jeg med samvittigheten når jeg ruser meg, men samtidig følte jeg kanskje litt på et påtvunget problem som eskalerte mer og mer i ettertid, kanskje begynte jeg å identifisere meg selv som narkoman som jeg så fint hadde blitt kalt, vet ikke. Samtidig er jeg ærlig med meg selv og oppegående nok til å skjønne at det ikke er noen andre enn min egen feil at jeg ikke valgte å sette en stopper.