Jeg har slitt med både angst og panikkangst siden tenårene. Hvorfor det oppstod er vanskelig å si.
Plutselig var det bare helt umulig å gå ut døren. Jeg hyperventilerte når anfallene kom og gråt så jeg hikstet. Hørtes ut som en astmatiker, trakk pusten inn igjen og igjen og fikk liksom ikke luften ut igjen. Ta bussen var et helvete, jeg hadde angst for angsten livredd for å få sånne anfall ute. Her startet jeg med selvskading altså ved å kutte meg selv, for det var bedre å fokusere på fysisk reel smerte enn det uforståelige vonde inne i meg.

Etter jeg ble eldre og utsatt for overgrep har angsten endret seg. Nå er løven i rommet konstant, men forsterkes i visse situasjoner. Helst får jeg det som kalles stille angstanfall. Jeg kan sitte og nikke og smile og forsøke å høre etter i en samtale mens løven i hjørnet truer med å angripe.

Kuttingen og selvskadingen la jeg bak meg i tenårene. Overgrepene har gjort at jeg ikke lenger forbinder sex med kjærlighet eller nærhet. Men det døyver alikevel noe av den konstante smerten. Så jeg har vel egentlig heller byttet ut barberkniven med meningsløs sex med menn.