Jeg er fascinert over hvordan folk ser på kjærligheten som en ting som blir borte permanent når den først er borte. Det virker som om folk i dag har en bruk-og-kast mentalitet på det meste, og at dette har smittet over på forholdene. Man er bare sammen så lenge forelskelsesfølelsen varer.

I gamle dager fiksa man ting som gikk i stykker og jeg er overbevist om at det fungerer i forhold også. Det er klart at "gnisten" ikke alltid er der, men har man et vennskap i bunnen og tåler trynet på hverandre kommer den alltids tilbake og slikt er verdt å vente på fremfor å ta sjansen på noe helt nytt og sette følelsene til både deg og andre på prøve. Vi har alle hormonelle "bølger" som kan vare lengre enn en måned eller to. Trikset er vel å innse at ting kommer og går litt og ikke overanalysere ting i sitt eget hode når man er i en "kjølig" periode.