Skulle gjerne lest noen svar fra folk som har gått privat høyere utdanning selv. Jeg har selv gratis, offentlig utdanning og er fornøyd med det, men må innrømme jeg har siklet over flere av utdanningene som tilbys, f.eks. på Noroff og HK. Synes de ser spennende ut, men det er vanskelig å vite før man har prøvd, og det koster jo styggmye å prøve... Begynte på et nettstudium ved et annet, gratis universitet som så spennende ut, men som viste seg å være meget skuffende. Det må være ekstra kjipt å få den opplevelsen om man har betalt 70 000,– i tillegg!

Det er ofte lettere å sammenligne offentlige universiteter, da det er mange som har gått på to eller flere (meg selv inkludert), og dermed har et slags sammenligningsgrunnlag. Jeg vet derimot ikke om én eneste () som både har gått på offentlig universitet, og betalt for privat utdanning. Skulle gjerne hørt fra noen av disse.

Merk at jeg ikke har prøvd selv, så det følgende er bare spekulasjon.
Jeg ser for meg at privat utdanning kvalitetsmessig er litt som offentlig utdanning. Noen studier er gode, noen studier er ikke så gode. Noen har gode professorer/formidlere, noen har ikke det.

Man skulle tro at en privat høyskole som koster flesk, hadde råd til å ansette de beste underviserne, men det er ikke alltid tilfelle. Jeg har vært med venner i forelesning på BI, og det var noe av det mest parodiske jeg har sett i akademisk sammenheng. Det var en mildt sagt dårlig foreleser. Så har jeg også vært innom NHH og sett en av de beste formidlerne jeg har opplevd. Denne samplesizen er naturligvis mikroskopisk, og ikke statistisk representativ, men det viser uansett at skyhøy semesteravgift langt i fra er noen garanti for å få et godt produkt. Jeg håper jo imidlertid at dette bare var enkelte dårlige opplevelser, og at betalte høyskoler i snitt har bedre undervisere enn det offentlige klarer å hoste opp. Om det er slik, vet jeg ikke, men man kan jo håpe.

Så, hvis det finnes både gode og dårlige privatstudier, akkurat som offentlige – hva er da problemet?
Vel, de koster jo høyrearmen og en stortå. Om man betaler opp mot 100 000 kr for et år, og studiet viser seg å være dårlig, så er det jo helt fullstendig krise. Og om man punger ut for et bra studie, så vil jo fremdeles spørsmålet henge i luften; «Var dette så mye bedre enn offentlig utdanning, at det var verdt 300 000 kroner for den bachelorgraden?»
Kanskje? Kanskje ikke. Vanskelig å si når man ikke har noe sammenligningsgrunnlag. Jeg har i alle fall vært veldig skeptisk til å prøve. Isolert sett finnes det nok mange gode private studier, men om det er verdt alle de hundretusenvis av kronene det koster når man har gode, gratis alternativer? Njæ. Hvis du tvinger meg til å gjette, så tipper jeg «nei».

Så er det jo ikke alle som har karakterene til å konkurrere om plass på de offentlige skolene. Da står kanskje valget mellom privat utdanning eller ingen utdanning. I disse tilfellene så stiller jo saken seg litt annerledes. Her tror jeg at det kan være verdt det. Da blir plutselig de seks sifrene en fornuftig investering i en fremtid som kan gi deg en jobb du trives i, og høyere lønn, så utdanningen over tid betaler seg selv. Må bare be til høyere makter om at studiet du kjøper deg inn på faktisk er bra!

Som sagt, jeg har selv siklet over flere av disse privatutdanningene, til tross for at jeg har offentlig utdanning, så jeg skulle gjerne hørt erfaringer fra noen som har gått disse selv! Jeg tror det er mye bias ute og går, både hos oss som kun har gått offentlig, og hos de som kun har kjøpt privat, så det er alltid vanskelig å si, men det er bare en fordel om flere stemmer kommer til bordet!

Jeg tenker altså:
Kan du gå gratis, offentlig, så bør du gjøre det. Dersom du av en eller annen grunn ikke kan gå offentlig, så bør du gå privat, om du har økonomien til det. Hvis du har sett deg ut et fagfelt eller yrke du har lyst til å vie livet ditt til, som du trenger utdanning til, så må du jo bare gjøre det som kreves for å komme dit!