Til deg mxyzptlk!

Må bare si at din historie gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg ble nærmest rystet. Samtidig så er det godt å lese alle de gode, positive, kontruktive og reflekterte tilbakemeldingene du har fått her på forumet. Og ikke minst; at du selv har kommet deg såpass godt ut av opplevelsen. Det virker som du har kommet styrket igjennom denne fasen i ditt liv. Og at du etterhvert har vokst på dette!
Det står respekt av at du var villig til å dele denne historien med andre. All honnør til deg!
Vel, dette var noen `faderlige` tanker jeg fikk da jeg leste ditt innlegg! Samtidig så kom det frem endel tanker og opplevelser ifra min egen tid som (som visstnok enda ikke er over) bruker av hasj ( for over tjue år tilbakers i tid) som jo også er et hallusinogent stoff, om enn på langt nær så sterkt som lsd.
Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, sies det jo...!

Har med det samme lyst til å fortelle om denne opplevelsen jeg selv hadde som ung. Uten sammenlikning forøvrig!

Vi var samlet en hel gjeng freakere nede ved en innsjø litt i utkanten av Stavanger. Her fantes både kjente og ukjente fra mange kanter av byen, av begge kjønn. Den gjengen jeg tilhørte hadde over lang tid brukt denne idylliske plassen til å å røke oss fjerne og lattermilde. Etterhvert gikk ryktene til også andre deler av byen, om at det satt en gjeng fra (......... ) og røkte seg skeve her. Og denne torsdagskvelden hadde det altså samlet seg mange mennesker ifra fjern og nær.
En stund utpå kvelden ble det snakket om å samle inn hasj og piper til en `liten` felles fyring. Så ble gjort, og tre stykker satt i ring og mekket opp all den innsamlede hasjen oppå en papp-plate.
Etterhvert som mekket ble ferdig begynte pipene å vandre rundt ifra hand til hand. Jeg sugde i meg, mens hun som jeg hadde følge med denne kvelden, bare satt og humret av det komiske skuet hun nå var vitne til. Hun var avholden.
Plutselig, midt under `seansen` ser jeg min mor og far komme gående over på den andre siden av bekken. Jeg trodde nesten jeg så syner, men det gjorde jeg altså ikke. Se der, var det en annen som sa: er ikke det foreldrene dine? Jo, det er visst det, sa jeg og forsøkte å virke upåvirket...de er vel bare ute og går tur. Men på et øyeblikk sank jeg ned i meg selv, og ville helst bare bli værende der. Foreldrene mine så bort mot oss, og jeg håpet at de ikke fikk øye på meg. Men det gjorde de, min mor så meg. Hun så rett på meg, med et gjenkjennende blikk. Jeg lot som ingenting, og håpet og bad nesten til høyere makter om at de ikke ville vinke til meg, eller som værre ville vært, komme bort til oss....fjerne gjengen!
Men heldigvis, de snudde og begynte å gå tilbakers igjen. Jeg pustet lettet ut, men syntes samtidig at det var kjiipt at de plutselig, og liksom helt tilfeldigvis akkurat skulle dukke opp her nede! Jeg visste jo at de lenge hadde hatt mistanke til meg, og at de èn gang hadde tatt meg på `fersken` men at de nå muligens hadde begynt å følge etter meg syntes jeg var dødskjiipt. Jeg følte meg flau overfor mine kamerater. For noen foreldre liksom jeg hadde!
De måtte vel ha sett all røyken som omga oss? Hva hadde de egentlig sett? Heldigvis ble det ikke snakket noe mer ifra de andre omkring- sittende om at mine foreldre plutselig dukket opp, men det la en sterk demper på humøret mitt. Jeg syntes det var fryktelig flaut. Og dette var foranlendningen til den kommende noiaen og hallusinasjonene.

Da kvelden var på hell, tok jeg følge med mitt følge oppover mot heimen. Midt under turen sier jeg til mitt følge at jeg ville ta en annen vei hjem, en omvei, liksom for å nøktre meg opp før jeg traff mine foreldre. Hun forstod!
Vi skilte lag, og nesten med det samme kjente jeg angsten gripe tak i meg. Hva skulle jeg nå gjøre denne tiden til jeg følte meg nøkter nok til å gå hjem. Jeg begynte å få angst for å treffe på folk på veien. Jeg håpet inderlig at jeg ikke ville treffe på folk, iallefall ikke folk jeg kjente, det var den største angsten. Litt lenger nede i veien så jeg plutselig to menneskeskikkelser. Åh, herregud, jeg begynte å stramme meg opp, kjente at jeg ble så stiv og rar i gangen. Ville de merke noe? Jeg følte meg plutselig som en merkelig fyr som var ute og gikk helt alene i verden,på denne litt avsides veien. De måtte vel jo se på lang vei at her kom en freaker som var sterkt påvirket av hasj, NARKOTIKA!
Idet de nærmet seg,( for det var liksom de som nærmet seg meg, og ikke jeg dem) ble jeg mer og mer stiv, jeg så rett frem som om det ikke fantes et eneste menneske i hele verden fremfor meg. Jeg var stiv som en stokk både i psyke og i kropp. Helt noia, en forferdelig rusbasert skyldfølelse hadde stivnet til. Kanskje ville jeg komme til å ramle, rett foran dem, steindød av ANGST!
Idet jeg passerte dem gjorde jeg meg selv `usynlig`, gjorde ikke antegn til å se på dem. Jeg steamet rett og slett forbi dem som om de skulle være av luft. Kanskje var de noen naboer som var ute på sin kveldsrunde, ikke vet jeg. For jeg SÅ dem ikke.
Jeg kjente at jeg klarte å få litt luft inn i lungene etter denne hasardiøse og livsfarlige forbipasseringen. Ja, jeg kjente at jeg til og med ble litt lettet. Puuhhh. Første hinder unnagjort, liksom. Ville det komme flere?
Noiaen kom tilbakers like etter dette lille pusterommet. Hva om det kom flere folk? Noiaen bare steg i styrke. Angsten gikk på om eventuelle forbipasserende så det på meg, at jeg var ruset og påvirket av hasj! Hva skulle jeg si til dem, om de stoppet meg og sa; åhei, er det deg som er ute og går? Og hvorfor går du denne veien, er det ikke raskere å ta den andre veien, liksom? Hva er det med deg, er du påvirket av noe...?!
Veien sluttet, og jeg kom til et skogsområdet hvor en skogs-sti fortsatte bortover. Plutselig syntes jeg at jeg igjen så noen folk litt lengre der borte. I et byks spratt jeg av skogstien, og gjemte meg bak et buskas litt overfor stien. Og her, der jeg satt gjemt bak buskene steg noiaen til uvanlige høyder, samtidig med at jeg følte meg temmelig smart som satt bak et buskas. Tenk om de forbipasserende fikk øye på meg, hva skulle jeg da si, om de var noen jeg kjente.
Men ingen kom, selv om jeg syntes jeg hadde sittet der uendelig lenge. Noiaen var enda svært høy, og jeg fikk hørselshallusinasjoner. Ca en kilometer ifra der jeg satt gjemt med høy noia, og en flau smak i munnen, går det en hovedvei. Ifra denne veien hørte jeg alle bilene som kjørte forbi. Det var som om bilene kjørte like ved siden av meg. Så tydelig hørte jeg suset ifra bilene. Og den dag i dag, så tror jeg ikke at det bare var en hallusinasjon, men at jeg virkelig hørte dem. Sansene var skjerpet til det nærmest var uutholdelig! For kunne noen komme, liksom? Jeg følte meg som et dyr i dødsflukt, og skalv av angst og frykt. Alt dette bare fordi jeg var redd for om mine foreldre skulle oppdage at jeg hadde røkt hasj!!!
Jeg hadde aldri opplevd noe liknende, en slik noia!
Min far hadde ved en anledning, da han og min mor `tok`meg i å ha røkt hasj, ristet meg til jeg følte meg helt flat, og ydmyket...! Se på ham, skrek min mor, se på ham, han må ha røkt hasj, han ser helt rar og merkelig ut. Og så hentet hun min far ut av sengen. De var temmelig hysteriske, og mistet helt begrep om hvordan de skulle takle situasjonen.La meg legge til at dette var en tid hvor begrepet hasj og narkotika var synonymt, og et stort skrekk scenario for enhver forelder. Men herregud, det får være måte på hysteri! De var jo helt gale i sin fremtreden overfor meg, og mistet helt fatningen.
Jeg unnskylder dem ikke på noen måte!
Heldigvis sèg mørket mer og mer frem, slik at jeg etterhvert våget å `krype` frem fra hiet mitt. Jeg kavet meg oppover langs fjellsiden, og over til et annet lite fjell, og til slutt satte jeg meg ned oppå en tredje fjelltopp, og tenkte at her vil/må jeg sitte stille helt til rusen går over.
Så der satt jeg i noen timer helt til jeg kjente at noiaen, angsten og rusen var på tilbaketog. Så gikk jeg hjem!

Dette var en høyst negativ opplevelse for meg. Samtidig så ser jeg i ettertid også litt av komikken i forskjellige deler av opplevelsen.

Jeg hadde vel bare lært at jeg ikke måtte komme ruset hjem, og det måtte jeg denne gangen lide fryktelig for!