Ekte kjærlighet er også en barnslig forestilling.

Hvorvidt partnerens tidligere sexliv kommer i veien for følelsene har ingenting å gjøre med hvor voksen man er. Alle har forskjellige grenser og behov i valg av partner. Noen grenser er enklere å identifisere som legitime enn andre, men jeg tror at de fleste grensene man fortsatt sitter igjen med etter å ha tenkt, følt og jobbet med seg selv, bør respekteres. Laidsnacks problem er at han ikke synes å ha gjort den jobben.

"Hvor mye ubetinget kjærlighet"? Er ikke den ubetingede kjærligheten nettopp ubetinget og uendelig? Hva var det som skjedde med den ekte og udødelige kjærligheten som førte til vold og destruksjon? Var den ubetinget og ekte om den ikke kunne beseire alt?

Igjen, ubetinget kjærlighet mellom voksne er en barnslig forestilling. Voksne mennesker har behov og grenser, og prøver å imøtekomme hverandre på disse ut av dyp lengsel og kjærlighet. Kjærligheten mellom voknse er betinget, men veldig viktig for oss. Den er viktig nok til at vi jobber videre med våre relasjoner selv når de er vanskelige. Det er derimot når man blir værende i relasjoner som ikke fungerer at relasjonene risikerer å bli destruktive. Én grunn til at man blir værende i dysfunksjonelle relasjoner er pga den barnslige forestillingen om ekte og ubetniget kjærlighet - man slutter da å være likestilte i relasjonen og har mistforstått hva man driver med; å søke lykke sammen ved å forsøke oppfylle noen av hverandres behov.

Vi forsøker å gi ubetniget kjærlighet til våre barn fordi vi vet det er bra for dem og er noe vi selv savnet/var glade for å oppleve. Dessuten er det ikke farlig for foreldrene (selv om det kan være slitsomt) fordi den voksne og barnet ikke er likestilte og ikke skal være det.